Soldat på vestfronten er enda en historie fra krigen. Og «krigen» i denne sammenheng er definitivt 2. verdenskrig. Det er den det skrives flest bøker om, og det er den vi vil lese om, til tross for alle kriger som har rast siden den gang, med og uten norsk involvering. Forfatteren Knut Flovik Thoresen har da også opplevd flere av dem, som offiser i hæren har han vært i Libanon, på Balkan og i Afghanistan.

Tidligere bok

- Jeg synes det er viktig å fokusere på nyansene i krigshistorien, sier Thorsen.

- Men jeg er på ingen måte noen revisjonist. Det begynte egentlig med min forrige bok om broren til Alf Dramstad, Bjarne, som kjempet for Tyskland på Østfronten. Da den boken var ferdig, var det en historie som ikke var fortalt, om broren. Alf Dramstad kjempet altså på alliert side. Ingen av disse bøkene er heltehistorier. Det handler om vanlige bondegutter fra Trøgstad som havner på hver sin side i den sivilisasjonskollapsen som verdenskrigen var.

Alf Dramstad kom fra Østfold, men utvandret til Canada i 1927. Siden kom han til USA, og han meldte seg som frivillig da USA kom med i krigen. Han ble sendt til Frankrike like etter invasjonen i Normandie, og var med på kampene i Ardennene og frem til Rhinen.

- Du skriver i boken at det var tilfeldigheter som avgjorde hvilken side man havnet på. Men vi snakker om de store og avgjørende moralske spørsmål i livet. Det er da en forskjell på rett og galt som er mer enn tilfeldigheter?

- Det var nok i mange tilfeller tilfeldigheter som avgjorde. Men det finnes noen grunnpilarer i norsk krigshistorie. Man kommer ikke utenom at Norge var okkupert av Tyskland. At de som meldte seg til Østfronten kjempet for okkupanten. Men man må se nyansene i dette.

- En av nyansene du ser er at det ble begått overgrep og krigsforbrytelser også på alliert side?

- Alf Dramstad fortalte sin sønn hvordan han hadde henrettet en forsvarsløs krigsfange. Men å henge ut Alf som en morder blir feil. Folk gjør ekstreme ting i ekstreme situasjoner, og i dette tilfellet var årsaken en tysk massakre like før. Å sidestille de alliertes krigsforbrytelser med tyskernes handlinger blir helt galt. Men 65 år etter krigen må det være mulig å snakke om dette. I England og USA er da heller ikke dette spesielt kontroversielt, og historien er bekreftet av en veteran i samme bataljon som Alf.

- Det gikk ikke så bra med Alf Dramstad etter krigen?

- Han var stolt av sin innsats, og han hadde betalt sitt amerikanske statsborgerskap med blod, som det ble sagt. Gjennom sin krigstjeneste fikk han mulighet til å bli amerikansk statsborger. Men han slet med posttraumatisk stress, og ble alkoholiker. Det var en belastning for barna, og boken er tilegnet dem. De har vært veldig åpne når de har fortalt om faren. Dette er jo noe som er aktuelt for soldater også i dag, men vi har mer kunnskaper om det. Et ekstra poeng i denne historien ligger jo også i en splittet familie, med sønner som deltok i krigen på hver sin side. Men de klarte å forsone seg etterpå. At familier ble splittet på denne måten var forresten ikke helt uvanlig. Jeg har kommet over veldig mange slike tilfeller, og det hadde kanskje vært interessant med noe forskning på dette.

16-åring sloss for Hitler

65 år etter krigen bryter Ivar Skarlo siste skanse og forteller hele historien fra årene som soldat på Østfronten i boken 16 år og Hitlers soldat.

- Jeg har alltid vært åpen om min fortid. Men det har likevel vært vanskelig å snakke om krigen. Folk bestemte seg tidlig for hva de syntes om oss frontkjempere. Vi ble betraktet som nazister og ble behandlet deretter, sier Skarlo. I alle år har han merket små og store konsekvenser av sitt skjebnesvangre valg tidlig i ungdommen.

Fra notater til bok

Da Skarlo pensjonerte seg som 75-åring for ti år siden, begynte han å skrive om det han hadde opplevd under krigen. Men noen helhetlig fremstilling av Skarlos personlige historie ble det ikke før han møtte journalisten Odd Helge Brugrand.

Ivar Skarlo, eller Ivar Olsen, som han den gang het, var bare 16 år da han meldte seg til tysk tjeneste på forsommeren i 1942.

Han sier det mest handlet om eventyr og at han like gjerne kunne dratt over til England for å verve seg på alliert side. Men han innrømmer at det kan ha spilt inn at Tyskland på den tid «seiret på alle fronter» og at det derfor virket ekstra gjevt å slutte seg til den siden.

Det var et hardt og vanskelig møte med tysk kadaverdisiplin, språk og kultur.

Under voldsomme og langvarige kamper på Kalmykksteppen ble han såret for første gang. Etter et lengre sykehusopphold, ble han våren 1943 sendt hjem på permisjon.

- Jeg ble gående i Trondheim i tre uker og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg var inne på tanken om å rømme til Sverige, men fant ut at det kunne få alvorlige følger for familien. Så det ble til at jeg reiste tilbake, sier Skarlo.

I februar 1944 kjempet Skarlo ved Narva, og det var der han ble invalidisert. En granat slo ned i skyttergropen, og Skarlo ble truffet av glødende splinter i venstre arm. Mot slutten av krigen gikk tilbake til aktiv tjeneste i de avgjørende kampene mot russerne ved Graz i Østerrike.

Etter et kort opphold i russisk fangenskap, ble han overført til amerikanerne og fikk en siste langvarig prøvelse.

- I flere måneder ble vi holdt i en provisorisk leir i Østerrike, uten tak over hodet og med svært lite mat. Jeg veide bare 46 kilo før forholdene endelig ble bedre, men jeg ble sittende i leiren i et helt år.

Da Ivar Skarlo endelig kom hjem i 1946, var han blitt 21 år og hadde opplevd alle krigens redsler. Landssviksaken mot Ivar Skarlo endte med 9 måneders fengsel, som ble gjort betinget straff. Begrunnelsen til det siste var hans unge alder, oppholdet i den amerikanske fangeleiren og de åpenbare fysiske skader som krigen hadde forvoldt.