• FOTO: Indrelid Trygve

Retten til å skrive tykke bøker

På sitt beste kan de tykke biografiene være store leseropplevelser. De kan yte et stille motstandsarbeid mot overfladiskheten, skriver Bjørneboe-biograf Tore Rem.

Les også:

Fjerde oktober rettet journalist Kaja Korsvold søkelyset mot et tegn i tiden: enkelte biografier er lange. Visstnok blir de også lengre. Avisen satte diagnosen med store typer: «Biografene har voksesyke.»

Jeg var blant de fedmebelastede. Og det er like greit å vedstå seg sine vektutfordringer. I drøye fem år har jeg arbeidet med mitt livs største forsknings- og skrivearbeid. Resultatet er blitt en biografi i to bind. Brødteksten er på drøye tusen sider, men forlaget har også spandert nærmere to hundre bilder på hver bok. I tillegg kommer et kritisk apparat for de vitebegjærlige, foruten saksregistre som gjør det mulig å orientere seg i tekstene uten å måtte lese dem.

Stønnet oppgitt

Jeg bekjenner altså å ha skrevet et omfattende verk om den kanskje mest virksomme forfatter og intellektuelle i norsk etterkrigstid, en som også hadde et mildt sagt rikt og motsetningsfylt liv. Jeg mente formatet kunne passe for historien om Jens Bjørneboe og hans tid.

«De bindsterke biografiene selger mindre. Likevel vil forlagene ha dem,» slo ingressen i Aftenposten fast. I Norge finnes det med andre ord forlag som satser på store bokprosjekter – til tross for at de ikke tjener store penger på dem! Snart er det blitt slik at norsk statsborgerskap automatisk utløser en flerbindsbiografi, forstår jeg avisen rett.

Denne litterære fedmedebatten er for så vidt gammelt nytt. Allerede i 2007 stønnet en annen oppgitt kulturjournalist, Øyvind Holen, over at hans avis i løpet av én uke hadde blitt tilsendt tre tykke biografier. Også han uttrykte bekymring for om biografiene egentlig var kommersielle nok. Men kanskje var han enda litt mer bekymret for seg og sine: «Selv politiske redaktører og bokanmeldere må jo grue seg.»

Dickens-leser

Den smått strindbergske konklusjonen gir seg kanskje selv: «Det er synd på kulturjournalisten!» Ikke bare skal han og hun skrive i aviser, men de må også lese – i tillegg til å blogge, kommunisere i fjesbok og tvitre. Tiden gir ikke rom for tykke biografier.

Hva med å overføre dette resonnementet til andre genrer og andre kulturer? Selv er jeg Dickens-leser. I likhet med en rekke andre 1800-tallsforfattere led også Dickens av voksesyke. Russere og franskmenn hadde lignende plager. I noen av mine største leseropplevelser har jeg gått inn i virkeligheter skapt gjennom nærmere tusen siders romantekst. Og hva med nyere norske romaner og romanserier som er blitt hyllet for størrelse og ambisjonsnivå? Jan Kjærstad, for eksempel, eller Carl Frode Tiller og Toril Brekke enda mer nylig. Da har jeg for dramaturgiens skyld spart vår venn i Sverige, Karl Ove Knausgård, til slutt.

Puritansk slankeideal

I enda større kulturland enn vårt eget har jeg også notert meg ganske andre reaksjoner på tungvekterne enn Aftenpostens av 4. oktober. Jeg har fått inntrykk av at det tjener kulturen til ære at en så sentral skikkelse som George Bernard Shaw (ikke så ulik Bjørneboe), fikk sin firebindsbiografi. Mottagelsen av diverse andre tusensiders biografier kan tyde på at lignende holdninger nærmest er utbredt.

Men her hjemme synes ideen om de voksesyke å spre seg som fett i varm panne. Også journalist Ulf Andenæs fremstår som nyomvendt til et puritansk slankeideal. I sin anmeldelse av Churchill-biografi nummer 1663 og 1664 (24. oktober) slår han fast at briter, i motsetning til visse folk her hjemme, faktisk kan skrive biografier på 160 sider hvor «alt det vesentlige er med».

Det er litt uklart hva Andenæs mener med «det vesentlige». Men jeg vil antyde at det kan være forskjell på «etablerende» biografier, hvor det meste av forskningsarbeidet må gjøres og fremvises, og de «syntetiserende», hvor biografen har andre biografier å støtte seg til.

Lysår tilbake

Ellers er det altså ikke vanskelig å finne eksempler på at britiske biografer nettopp ikke fatter seg i korthet. Roy Jenkins’ Churchill-biografi, de siste års mest kritikerroste og leseverdige, var på tusen sider – til tross for en rekke tykke forgjengere. Den finnes også på norsk, særdeles positivt anmeldt av samme Andenæs. Men det var i fjor.

Vi må ikke lysår tilbake før de korte, norske forfatterbiografiene var lite annet enn videreformidlinger av den biografertes selvforståelse, med enkle mytologiseringer som resultat. Siden er biografigenrens selvrefleksjon blitt sterkere, etterretteligheten større, forskningsinnsatsen tidvis formidabel. Én av dem som skal ha ære for utviklingen, er Marianne Egeland, med sin skjerpende Hvem bestemmer over livet?

Papirbruk

En annen er Aftenpostens kulturredaktør, Knut Olav Åmås, som har gitt viktige bidrag til utviklingen av biografigenrens teori og metode. Åmås ryddet dessuten selv adskillig skog ved å utgi en fet bok (med noteapparat) om dikteren Olav H. Hauge, en mann som, kort fortalt, levde et særdeles stille og ytre sett minimalt begivenhetsrikt liv.

Hva skal en noenlunde samvittighetsfull biograf da gjøre når han med lignende ambisjoner nærmer seg Bjørneboes dramatiske skjebne? Og når han i tillegg ønsker å skrive idéhistorie, litteraturhistorie, religionshistorie, intellektuell og politisk historie? Noen ganger kan man utrette ting i det store formatet som ellers ikke ville kunne utrettes, og som det noen ganger er ønskelig og viktig å utrette.

Betyr dette at biografer som skriver langt, ikke av og til burde skrive kortere? At lengde aldri skyldes manglende redigering? Knapt nok. Men det finnes eksempler på papirbruk som nok er pinligere for norsk forlagsbransje enn dens håndfull virkelig store biografisatsinger.

I en Woody Allen-vits sitter to damer på restaurant. «Maten på denne restauranten er virkelig forferdelig,» sier den ene. «Ja, og så små porsjoner!» utbryter den andre. Motsatt går det an å tenke seg at det ikke er så ille med store porsjoner, så lenge maten smaker og gir næring.

Fordypning

Kulturens samtale trenger innslag også av det langsommere slaget. Lesning kan handle om fordypning. På sitt beste kan de tykke biografiene være store leseropplevelser. De kan gi leseren noe å bryne seg på, skape et univers man kan bli i en stund, få en tidsfølelse av (på flere vis), kjempe mot og med, reflektere over underveis. De kan yte et stille motstandsarbeid mot overfladiskheten, inneholde en form for kunnskap og innsikt som ikke er tilgjengelig andre steder, i andre genrer og formater. De kan til og med reise debatt, bidra til en levende offentlighet.

Kort sagt: Er tykke biografier og romaner gode, er det bra nok. Er de dårlige, bør de få kritikk for å være dårlige. I Aftenposten påpeker leder i Norsk biografisk selskap, Guri Hjeltnes, at «en biografi blir ikke automatisk god av å være lang». Det kan stemme – nøyaktig like godt som at en biografi ikke automatisk blir god av å være kort. Det handler ganske enkelt om kvalitet. Finnes det dårlige, tykke norske biografier? Ja. Finnes det dårlige, korte norske biografier? Ja. Og adskillig flere enn tykke.

Endetidstegn

Hva med å snu på det? Det er ikke verst at forlag i vårt lille land har satset på store biografiprosjekter, at vi har støtteordninger som gjør at sakprosaforfattere kan bruke tid på krevende oppgaver, at det finnes stor offentlig interesse for denne prosaen, gitt at den sånn noenlunde viser seg å fortjene det. Det må finnes frykteligere endetidstegn enn dette.

I artikkelen om oss voksesyke fremstiller forlagssjef Geir Berdahl riktignok Edvard Hoems store Bjørnson-biografi som en form for soning: «Hoem går bare og lengter etter å skrive roman nå.»

Selv vil jeg mene at sakprosaen, med sin annerledes kontrakt med leser og virkelighet, kan gjøre ting romanen ikke kan gjøre, og på like betydningsfullt vis, på sitt beste. Når skal vi høre om forfattere som lengter etter å gjøre seg ferdig med en roman, for igjen å kunne skrive sakprosa?

Kulturpessimist?

Kanskje norske lesere simpelthen vil motbevise de stadige undervurderingene de blir utsatt for? Jeg har i alle fall tillit til at det finnes et stort antall mennesker her til lands som tåler å lese store og intellektuelt ambisiøse bøker, så lenge forfatteren ønsker å få dem i tale, så lenge teksten også litterært holder mål.

Er jeg kulturpessimist? Nei. Tror jeg at det i fremtiden vil være plass både til twittermeldinger og lange biografier og romaner? Ja.

Selv kan jeg love at jeg neste gang vil skrive en adskillig kortere bok. Men jeg er villig til å dø (aldeles billedlig og litterært talt) for mine kollegers rett til å skrive tykke bøker, mursteinsbiografier, bøker man «kan drepe lemen» med, for til slutt å sitere Bjørneboe om Mykle.

Les også

Siste fra Litteratur

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Tore Rem (43)

Forfatter og professor i britisk litteratur, Universitetet i Oslo. Har bl.a. skrevet om Dickens, Kielland og Ibsen. Utga første bind i Bjørneboe-biografien, Sin egen herre, høsten 2009. Avslutningen, Født til frihet, kom i september.

Siste nytt