Disse bøkene er verd å huske fra 2010

Hvilke av årets bøker er dine favoritter? Si din mening

Vinduer mot verden

Jeg kan si veldig mye fint om det norske litterære systemet, men også to negative ting: 1) Det er ekstremt fiksert på bøker. 2) På norske bøker.

Hvorfor skulle det ikke være det? Fordi noe av den mest verdifulle litteratur som er blitt lest i Norge, også i 2010, er magasiner og tidsskrifter. Noen av dem fornyer seg i helt riktig retning, ikke minst Vinduet, Vagant og Nytt Norsk Tidsskrift. De eksperimenterer med sjangrer og løfter sine ambisjoner.

Akkurat nå har jeg imidlertid lyst til å peke aller mest energisk på tre førsteklasses amerikanske blader som setter oss i det lett innadvendte Norge i stand til å snappe opp nye, viktige trender og tendenser internasjonalt, i tenkning og litteratur: Atlantic Monthly, New Yorker og New York Review of Books. Mer inspirerende blir ikke sakprosa og fiksjon i bladformat.

KNUT OLAV ÅMÅS

Brennende hjerter

Formater, inntjening og pirater: I 2010 har en samlet bokbransje primært bekymret seg for praktikaliteter. Men det finnes fremdeles idealister og brennende hjerter som uforstyrret dyrker litterær kvalitet. Årets fremste eksempel er et storverk på 540 sider med dikt av 34 poeter som skriver på tilsammen 15 språk. Verden finnes ikke på kartet er et mylder av rike, rare og gebrokne dikt, samlet av Gunnar Wærness og Pedro Carmona-Alvarez.

Norske romaner er selvbiografiske i år. Det skal være autentiske hendelser og virkelige personer. Av og til blir det god litteratur, og for første gang er en forfatter nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra to land ( Beate Grimsrud, En dåre fri). Men årets roman er snarere en bok der vi ikke engang vet om hovedpersonen eksisterer, nemlig Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. En sjelden blanding av litterære eksperimenter, moderne sosialrealisme og suggererende drama.

INGUNN ØKLAND

Les anmeldelsen av Innsirkling 2: Stadig suveren

Den gode sakprosa

Det utgis litterær sakprosa som aldri før. Jeg har i løpet av året tenkt at det kanskje bør komme færre bøker, for det er ikke lett å skrive. Det skal ikke være lett. Årets høydepunkt har i alle fall vært Morten Strøksnes’ Et mord i Kongo, en rystende bok om møtet med det fremmede. På nattbordet ligger Tore Rems siste bind av Bjørneboe-biografien, Født til frihet, og Espen Søbyes digre ikke-biografi om Johan Scharffenberg, En mann fra forgangne århundrer. De gjør det lett å komme til sengs, men ikke å sovne.

Ellers har Willy Pedersen brakt meg nærmere sosiologien i essaysamlingen En fremmed på benken, Anders Sømme Hammer har tatt meg til Afghanistan med Drømmekrigen og Elisabeth Eide til Pakistan med Pakistan. Midt i verden.

Ingenting bringer en raskere dit, midt i verden, enn god sakprosa.

IVO DE FIGUEIREDO

Biografier og brennpunkter

Blant dokumentarbøkenes mangfold peker et par trekk seg ut: Biografien blomstrer, med mange leseverdige utgivelser de siste årene.

Fra denne bokhøsten ganske særlig Tore Rems annet bind om Jens Bjørneboe. Om innslag i første bind vakte begrunnet kritikk, gir årets bok et påtrengende bilde ikke bare av en dikters undergang, men av en hel epoke. Jeg gjenkjenner det, fordi det var min egen tid. Og så omsider en bukett sterke bøker knyttet til det som i dag er Norges utfordring både kulturelt og militært, den sammenfiltrede labyrinten Afghanistan-Pakistan. Forfatterne Kristin Solberg, Laila Bokhari, Kai Eide , Pål Refsdal, Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har tyngde gjennom egne erfaringer. På nytt et innslag av gjenkjennelse hos en fordums reporter. Vi blir minnet om hvilke fortrinn kvinnelige forfattere har i området, fordi de har adgang blant medsøstre der det er stengt for menn. Ikke minst Solbergs Gjennom de renes land står i en klasse for seg, med nærhet og språklig styrke i lysende forening. Og med erfaring fra hvordan Muhammed-tegninger rammer våre egne der ute.

ULF ANDENÆS

Selsomme betroelser

2010 har på mange vis vært et selsomt skjønnlitterært år her til lands, preget som det har vært av intime, likegyldige betroelser. Stundom blir også Gaute Heivoll noe privat i Før jeg brenner ned, men han har like fullt skrevet årets norske roman. Lisbeth Hiides Min fars hund er bra, og Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er er beste debutroman.

Sakprosaåret har vært rikt. Denne leser kommer ikke utenom Espen Saabyes arkivstudie: Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965, med den geniale hovedtittelen En mann fra forgangne århundrer. Imponerende innsats, uhyre interessant bok.

Norsk krim i 2010 teller våre beste navn. Mitt valg blir Jan Mehlums ellevte spenningsroman, Bake kake søte. Spennende, men også noe mer.

TERJE STEMLAND

Viktig om kunnskap

Debatten i kjølvannet av hjernevaskprogrammet var en lakmustest for oppfatninger av vitenskap, kunnskap, kjønn og makt. En avgrunn av aggresjon sto i veien for å se at kunnskapen om at forskning ikke er verdifri, er en innsikt, ikke en norm, også for dem som erkjenner dette. Såkalte harde vitenskapelige fakta kan imidlertid komme frem på så mange vis. Slik pekte en mer stillfaren bok seg ut som viktigere kunnskapsformidling, nemlig antologien Klassebilder. Her blandes erindringer og vitenskap i en merkelig skjult historie om det norske klassesamfunnet. Jeg har generelt sansen for bøker som graver opp glemte historier, slik som Aina Bassos historiske roman Fange 59. Taterpige. Boken er en velskrevet roman, og nettopp derfor kommer også det historiske så tydelig frem, i dette tilfellet: det mørke og fremmede 1700-tallet.

MONA RINGVEJ

Generasjonsskifte på gang

Listen over de nominerte til Ungdommens kritikerpris 2010/2011 (en pris der elever i den videregående skolen hedrer en skjønnlitterær bok for voksne på grunnlag av en innstilling fra en kritikerjury) er definitivt årets mest oppsiktsvekkende innenfor sin sjanger. Hele tre av de åtte på listen er debutanter, tre har kun utgitt én bok tidligere, mens bare to ( Gaute Heivoll og Tove Nilsen) tilhører de etablertes rekker.

Uten at jeg nødvendigvis stiller meg bak disse nominasjonene – et klart savn er for eksempel Carl Frode Tillers suverene Innsirkling 2 – er jeg enig i at 2010 har vært et bra år for den nye norske skjønnlitteraturen. Mange hadde fortjent å bli nevnt, men om jeg skal velge én, må det bli Jan Roar Leikvoll (f. 1974).

Etter to romaner, den siste heter Fiolinane og kom sist vår, er han allerede hinsides det vi gjerne omtaler som «lovende». Med utsøkt stilsans og stort mot til å skildre det intenst ubehagelige står han frem som en av våre dristigste og mest interessante yngre forfattere.

ANNE MERETHE K. PRINOS

Årets overraskelse

Bruksanvisningen er verdens viktigste tekst når du skal montere flatpakker. Etterpå er den oppbrukt. Forseggjorte gjenbrukstekster eier derimot en hemmelighet som ikke avslører seg med det samme, eller en skjønnhet som gjør leseren oppstemt, eller slående beskrivelser som nyformulerer sannheter på en udiskutabel måte.

Fengslet av Hilde K. Kvalvaag er en gjenbruksbok, den begynner med en prolog som jeg først etter hvert skjønner er en epilog. Underveis er den frekk, sår, spennende. Når slutten kommer, stilles hele romanen i et nytt lys; hva skjedde egentlig her?

Romanen er reflektert og klok, men er samtidig skrevet med den sanselighet og følsomhet som gjør den til kunst.

Kanskje romanens Mai og Idun er vår tids Siss og Unn.

ATLE CHRISTIANSEN