På eventyr i byen

Les også:

Fikse tvillingtriks

Jill Moursund

Min venn reven og jeg

Cappelen Damm

Mange av barnelitteraturens «usynlige venner», som Karlsson på taket og Knerten, har den samme rollen som luringgudene har i mytologien: de tøyer grensene og skaper kreativ uro i tryggheten. Loke er en av disse luringgudene, en trickster.

Hanna blir stående igjen da mamma skynder seg på bussen for å rekke barnehagen. Før hun rekker å bli redd, materialiseres reven som er på genseren hennes, og han tar henne med på eventyr i byen. («Jeg har gått meg vill, sier jeg. «Nei da,» sier reven. «Du blir aldri villere enn meg.») Sammen utforsker de hustak, lyskryss, bakgårder og parker. Reven er både trøster, lekekamerat, guide og en observatør av menneskene.

I én situasjon er han den barnslige, slik at Hanna kan prøve ut en storesøsterrolle.

Trøst

Fortellingen inneholder både trøst og et ansvar for barnet. Det er godt å vite at mor savner og er redd når barnet er vekk, men det er også et krav om at barnet skal mestre bylandskapet på egen hånd, uten tårer. Hanna og reven diskuterer hvor mye hun må klare alene. Fra én side sett er fortellingen en reprimande til travle mødre, og en medfølelse med barnet. Jeg opplever det likevel mest som en hyllest til utforskertrangen og eventyrlysten.

Fortellingen er leken og spennende, med raske sceneskifter og god rytme. Mellom linjene merker vi at reven har mer personlighet i seg enn det er plass til i denne boken. Kanskje har Moursund funnet en duo med potensial til en billedbokserie?

Bildene er montasjeteknikk, som finnes i mange varianter i nye billedbøker. Moursund har utviklet sin stil i Gjemmestreker (2009) og Lillebrors gaver (2010); Ansiktene er fotografi, resten er tegning og montasje. De popkulturelle billedsitatene er tonet ned denne gang, og det gjør fortellingen strammere.

Ender godt

Billedspråket er en slags stilisert realisme, med en markert 60-tallsretro. Dybdeperspektivet er ikke fullt utviklet, men antydes gjennom bruk av skygge.

Fotografiene av ansikter er montert slik at personene ikke alltid har blikkontakt. Det gir en forstyrrende lesemotstand som må være planlagt fra forfatterens side. Hensikten er kanskje å understreke fiksjonen?

Det ender selvsagt godt. Hanna (og reven) finnes av ridende politi, og gjenforenes med fortvilet mamma.

Både her og i andre av høstens barnebøker toppes en lykkelig slutt med kakao på kafé.

MORTEN HAUGEN