Eks-venninne føler seg uthengt i bok

Teolog og doktorgradstipendiat Solveig Østrem var fortrolig venninne med Hanne Ørstavik da begge var i begynnelsen av 20-årene. Så gled de fra hverandre, men fortroligheten skal ha dukket opp igjen i Ørstaviks bok "Like sant som jeg er virkelig", som kom på Oktober i 1999. I neste nummer av tidsskriftet Samtiden, som kommer torsdag, vil Østrem "pirke borti forfatteres suverene makt" til å definere hvor grensen for bruk av virkeligheten går.

Hemmeligheter.

"På hvilken måte forfattere anvender erfaringer fra sitt eget liv, har åpenbart betydning for hvordan de skriver", mener Østrem. I sin artikkel skriver hun at det har vært "svært ubehagelig å lese ei bok skrevet av en person jeg har fortalt hemmeligheter til, hvor jeg gjenkjenner både meg selv og erfaringer jeg har tatt del i". Ifølge Solveig Østrem tok hun selv kontakt med sin tidligere venninne for å snakke ut. Det skjedde for et par år siden. Kontakten kan imidlertid ikke karakteriseres som noe diplomatisk gjennombrudd.

Tause kamphaner.

"Det mest ubehagelige er den gnagende tonen. At den blide venninna uten alvor og dybde fremkaller så mye målrettet aggresjon - eller rent raseri", skriver Østrem, som ikke vil utdype uttalelsene ut over det hun har skrevet i Samtiden-artikkelen.Ørstavik er også så ordknapp som en person som lever av ord kan være: "Jeg er ikke interessert i å kommentere Solveig Østrems artikkel. Jeg holder på med litteratur, jeg skriver romaner. Hva Østrem holder på med, må du spørre henne om," skriver hun i en e-post. Hanne Ørstavik vil i denne sammenhengen heller ikke uttale seg mer generelt om hvor grensen bør gå for hvordan en forfatter kan løfte virkeligheten inn i sin litterære verden.

Forfatterens valg.

Redaksjonssjef Einar Ibenholt i Gyldendal sier at skjønnlitteratur ikke kan være injurierende. - Mange forfattere drar veksler på eget liv og egne erfaringer. Det kan være ganger vi stiller spørsmål ved om noe blir for privat, men det blir alltid forfatterens valg. Skjønnlitteraturen står ekstremt fritt. Det kan ikke settes opp generelle retningslinjer. En episode eller en personlig erfaring kan bli til stor kunst eller platt, privat og utleverende. Det hele avhenger av hvordan det blir løst kunstnerisk, sier Ibenholt.

Diskuterte romanfiguren

. I boken "Teori og praksis" som kom i fjor høst, beskriver Nikolaj Frobenius oppveksten på Rykkinn. Han mener likevel selv det ikke er en nøkkelroman.- Jeg brukte mer elementer fra virkeligheten. Smeltet figurene sammen. Dermed er det ikke mulig å kjenne igjen personene bortsett fra for familien. Og det ble forelagt bl.a. faren min som ble brukt mye i teksten, sier han.- Ville du tatt hensyn til innvendinger mot din beskrivelse, om det var kommet?- Jeg ville gjort det. Jeg kunne ikke bruke så mye uten å diskutere det. Det er rimelig at folk får si sin mening og forsvare seg. Så lenge en spiller med åpne kort, vil romanen ikke tape på det, sier Frobenius, som også har fått reaksjoner fra miljøet på Rykkinn når det gjelder beskrivelsen han gir av oppvekstårene der på 1970- og 80-tallet:- Noen føler nok at hele Rykkinn ble svartmalt, mens andre mener at jeg satt fingeren på noe viktig. I dette tilfellet er det snakk om en roman som går inn i en dialog med virkeligheten. Det er både interessant og utfordrende, påpeker han.