Ørstavik får støtte

Hvor fritt kan skjønnlitterære forfattere bruke erfaringer fra møter med andre mennesker i sine bøker? Den debatten reiser doktorgradsstipendiat Solveig Østrem i siste nummer av tidsskriftet Samtiden. Hun tar utgangspunkt i at hun følte seg utlevert av sin tidligere venninne Hanne Ørstavik i dennes bok "Like sant som jeg er virkelig". Jan Kjærstad leste Østrems innlegg i gårsdagens Aftenposten med en viss forundring. - Jeg syntes "Like sant som jeg er virkelig" var god, og tenkte ikke ett sekund på at det kunne foreligge et slikt problem. Hvis boken utleverer noen, er det Hanne Ørstavik og hennes tenkning rundt det å være menneske. En roman er diktning. I dette tilfellet er det bare to mennesker som kan vite hva som er virkelighet, poengterer Kjærstad.

Mødre tas.

Han tror det er flere mødre enn venninner som har fått kjørt seg i norsk skjønnlitteratur, og viser bl.a. til Axel Jensens "Junior" og "Senior". Kjærstad tror Østrem undervurderer forfatterne. Ingvar Ambjørnsen sa for noen år siden at han skrev en bok som delvis også var en hevn, på vegne av en person, men Kjærstad mener at ingen er blitt gjenkjent fordi Ambjørnsen er så dyktig til å gjøre fortellingen almengyldig.- Alle forfattere er veldig klar over at med en gang man bruker levende modeller, befinner man seg i et grenseland. Da forsøker man å opptre anstendig. Få forfattere har glede av å skade andre mennesker. Vi er svært kunstnerisk forfengelige. Vi vet at i det øyeblikket vi blir for private, ødelegges den kunstneriske kvaliteten. Selvfølgelig har enhver skjønnlitterær forfatter et etisk ansvar, men det går først og fremst mot å skrive på en måte som skaper innsikt hos leseren, sier vinneren av Nordisk Råds litteraturpris i 2001.

Skal lite til.

Både Kjærstad og forfatterkollega Rønnaug Kleiva mener at det skal lite til for at en person kan kjenne seg igjen i det en romanforfatter skriver.- Det er lett å ta feil når man leser seg inn i en bok, sier Kleiva. For halvannet år siden måtte hun møte i retten for utroskapsromanen "Ingen reell fare". En kvinne som mente seg gjenkjent i boken ville stanse den, men forfatteren ble frikjent. Etter rettssaken gikk mange norske forfattere igjennom bøkene sine fordi de var redde for at noen kunne gå til sak mot dem.- Litteraturen kan ikke fungere hvis man ikke bruker av egne erfaringer. Det går en grense, men den er vanskelig å trekke, sier Kleiva.

For nært.

Språkforsker og forfatter Helene Uri har nettopp sagt opp sin stilling ved Universitetet i Oslo etter lengre tids konflikt.- Jeg har lenge tenkt å bruke mine erfaringer som universitetsansatt til en roman, men det blir ikke en bok med gjenkjennelige modeller. Jeg bruker det jeg har opplevd, men ikke direkte. Det ville bli for nært, sier Uri, som også har etiske grunner til ikke å bruke levende modeller direkte.- Det kan være folk jeg har lyst til å ta, men skulle jeg gjøre det, måtte det være på en slik måte at det bare var synlig for dem og meg. Det har hendt at jeg har brukt trekk fra venninner i bøker; men da har det alltid vært med humor og kjærlighet og med deres velvilje, sier Helene Uri.