Våre krigerske forfedre

Ikke alle er klar over det: Norge har lidd den skjebne at den del av vår historie som er best kjent ute i verden, fant sted for tusen år siden. En slik erfaring har mange gjort: Når vi kommer langt hjemmefra, er vikingene blant de få fortellinger fra landet vårt som umiddelbart vekker gjenkjennelse blant de fremmede, mens samtidens norske historie fremkaller mer likegyldighet enn interesse der ute.

Slikt skulle tale for at vi tar vår gamle historie på alvor. Ikke er det så merkelig at bøker om vikingene på ymse språk har vært en egen industri. Dette nye praktverket, som trolig har vært årets løft for det ikke særskilt store forlaget Spartacus, kan ved første blikk minne om en påkostet salongbordbok i kjent stil. Det er det også, et stykke på vei, men det er i tillegg langt mer. Historikeren Kim Hjardar og den arkeologiske konservator Vegard Vike har skjønt poenget, at dette er noe av det mest leseverdige fra historien vi nordmenn har å fare med. Historikeren og arkeologen har åpenbart utfylt hverandre på en vellykket måte. Som tittelen antyder, mener forfatterne det må innrømmes at våre forfedre i svært så høy grad levde i en krigerkultur og var preget av det. «For vikingen var krigen til stede over alt», lyder bokens innledende ord. Sterk vekt legges på hvor i verden vikingene dro og hva de utrettet, fra Det kaspiske hav i øst til Nord-Amerika i vest. Samtidig vises vikingenes liv og samfunn i bredde. Det velkjente står som inngang til ny viten, med grunnlag i forskning og omfattende dokumentasjon.

Dristige ferder.

En innvending kan fremføres: Forfatterne har vært litt for snare med å sette punktum for et av de viktigste kapitler i vikingehistorien, det som handler om Irland. De er litt for lydige overfor historikerskjemaet som i deres bok sier at vikingetiden sluttet i 1100 (andre sier 1050), og de utelater dermed den siste store norske krigerkonge på den grønne øya, Magnus Berrføtt. Hans fall under sitt dramatiske irske hærtog i 1103 markerte på sin måte at den siste dør ble lukket til vikingenes epoke. Forfatterne nevner riktignok et sted at det norske vikingeriket i Dublin, etter hvert like irsk som norsk, varte til engelske erobrere avløste de norske i 1171, ved den første engelske invasjon i Irland. Andre vil mene at slutten på vikingetiden kom med Sigurd Jorsalfar, fordi hans krigerferd til sørlige farvann og til det hellige land i virkeligheten var en vikingeferd som flagget med kors.

Billedmaterialet er fremragende, både av innhold og av teknisk kvalitet, og løfter teksten på en måte som gjør boken innbydende.