En cubaner for verden

Med sin andre soloplate, «Buenos Hermanos», i ryggen, legger Ibrahim Ferrer nå ut på sin første verdensturne som solo-artist, sammen med et 18 mann sterkt orkester som inkluderer hans Buena Vista Social Club-kollega Cachaito Lopez på bass. Buena Vista-fenomenet fortsetter dermed med ufortrøden styrke - kollektivet har solgt mer enn 8 millioner plater siden Ry Cooder introduserte de cubanske legendene til resten av verden i 1997. - Jeg trodde ikke mine egne øyne, husker Ibrahim om synet som møtte ham i Egrem Studios i bydelen Centro den gangen, idet produksjonsteamet bak Buena Vista-konseptet - Cooder, briten Nick Gold og den cubanske ildjselen Juan de Marcos Gonzales - hadde samlet alt som kunne krype og gå av Cubas eldre garde i studio. Ibrahim, hvis livslange drøm om å bli anerkjent som en ekspert i den smektende bolero-formen aldri hadde tatt av, følte seg overveldet av å være i et slikt selskap, om enn bare for en ettermiddag. Idag er han ikke bare den største stjernen blant Buena Vista-laget, men muligens den nest mest berømte cubaneren i verden. - Jeg hadde gitt opp mange år før Juan de Marcos banket på døren min, forteller han i dag. - Jeg hadde vært gjennom for mange skuffelser fra musikkbransjen, og hadde lovet meg selv å aldri synge en tone igjen. Men han maste og maste. Og til slutt lovet han meg femti dollar. Jeg sa, vel, da så, og ble med. Det var meningen at jeg bare skulle synge en sang for Juan de Marcos' Cuban All-Stars, men da Ry Cooder hørte meg, ble jeg invitert til å være med i Buena Vista-prosjektet også. Resten er historie. Cooder falt pladask for Ibrahims følsomme sang, og har gjort det til noe av en misjon å formidle sin entusiasme til resten av verden. - Vi snakker ikke så mye sammen, vedgår Ibrahim sjenert om sin produsent. - Hans spansk er omtrent like slett som min engelsk. Men jeg kommer veldig godt overens med kona hans, forsikrer han oss. - Du er norsk? Den konserten vi gjorde der (i Molde i 2000) er en av de aller beste vi har gjort, forteller Ibrahim begeistret. - Den, og en på Island. Hvem skulle trodd at i et så iskaldt land fant vi de varmeste menneskene i verden?! Det var hete konserter! Dere er hete der oppe!, smiler Ibrahim, og gir Norge de beste komplimenter en cubaner kan gi noen. Han forteller videre at han har vært fascinert av Norge siden han som guttunge så en film med Paul Muni som norsk nazi-sabotør - etter alt og dømme «The Commando Strikes at Dawn» fra 1942; Ibrahim kan fortsatt gjengi handlingen i detalj, og skildrer det eksotiske landskapet med blanke øyne.

Elsker sko

Vi befinner oss i et av rommene i Ferrer-klanens nye enebolig, i bydelen Playa, som er så bedagelig som dagens Cuba kan være. Den nyopppussede bungalowen, komplett med storskjerm-TV, stereo-anlegg, fullt kjøkken og en ny Mitsubishi i carporten, er blant fruktene av Ibrahims internasjonale suksess. Men den materielle velstanden imponerer ikke nødvendigvis Ibrahim selv - dette er kona Cachins' borg, og administreres, på klassisk cubansk vis, av dette formidable kvinnfolket og hennes fire søstre. Cachin okker seg stadig over at hun i Wim Wenders' berømmelige dokumentar om Buena Vista fremstår som noe av et rivjern, og demonstrerer over flere dager og kvelder i Ferrer-husholdets lune favn at dette slett ikke er et korrekt inntrykk. Om Ibrahim er drømmeren, har Cachin vært nødt til å være realist, som cubanere flest. Og platinaplater inngikk aldri i hverdagen hennes i de fleste av de 30 årene hun og Ibrahim har vært gift. Nå har den stolte matriarken imidlertid dedikert et av rommene i det flotte huset til et slags Ibrahim-museum eller trofe-galleri, og det er her en noe beklemt Ibrahim setter seg ned for vårt intervju innimellom gullplater og konsertplakater. Han justerer sixpence'n som er noe av et varemerke, og sjelden forlater hans hode. - Jeg er glad for at hun liker huset, sier han. - Det føles godt å kunne gjøre noe som dette for familien min. Men jeg sovner bare når jeg skal se på TV'n, smiler han, og lener seg forover for sin neste betroelse. - Det beste med å ha tjent så mye penger, er at jeg kan kjøpe et par sko når jeg ser noen jeg liker, smiler han skyldig. Som cubanere flest er Ibrahim begeistret for elegante sko. Og den forhenværende skopusseren har sitt eget lille skattkammer i sko-skapet på soverommet sitt. - Dette er for Cachin, sier han om trofeene. - Men skoskapet er mitt.Det er noe bittersøtt over Ibrahim Ferrers vesen, over hans smektende sang, og hans ufattelige Askepott-historie. - Jeg har hørt, i hele mitt liv, at jeg ikke var skapt til å bli bolero-sanger, sukker han. - Etterhvert begynte jeg å tro det selv. Inntil noen en dag kom og sa, jo, det er alle de andre som tar feil. Du er en bolero, og vi vil høre deg synge. Hvordan skal du kunne tro på det?, undrer han. - Det som er ment å være, vil være. Kvinner kaster undertøyet sitt på scenen, legger han til, himmelfallen. - En kvinne i Tyskland ga meg forlovelsesringen sin! Vi måtte lete opp den stakkars kjæresten hennes, og gi ringen tilbake. Det er kanskje bare bra at jeg er så gammel som jeg er! Tilbringer man et stykke tid på verandaen til Ferrer-klanen, dukker det før eller senere opp turister på pilegrimsferd ved porten. Paradoksalt nok får Ibrahim være i fred for Havanas innbyggere; til tross for sin enorme suksess, er han stadig lite kjent i Cuba. - De spiller ikke gamle gubber som meg på radioen her, smiler han.

Finjustert

«Buenos Hermanos» - som kan bety både «Hei venner» og «Gode brødre» - skiller seg drastisk fra Ibrahim og Cooders tidligere utgivelser. Der både Buena Vista-platen og Ibrahims første soloplate handlet om å dokumentere den nesten utdødde musikkformen son, forløperen til salsa, låter «Buenos» langt mindre gammelmodig. Her syder og freser musikken på langt frekkere og mer sensuelt vis, og er mer egnet til en røykfull nattklubb i Havanas Centro-distrikt enn en nostalgisk aften i staselige Hotel Nacional. Det låter, kort sagt, veldig Ry Coodersk. - Ry kunne forklart dette mye bedre enn meg, sukker Ibrahim. - Men vi var begge mer aktive denne gangen. Vi kjenner hverandre bedre nå, og han hadde med seg Jim Keltner til å spille trommer. - Vi lærte å justere oss til hverandre; min stil er å finne ut hvordan jeg kan presentere meg i harmoni med musikken, uten at jeg mister min identitet, og samtidig lar dem ha sin. Noen dager senere gjennomfører Ibrahim og hans orkester en slags generalprøve i Havanas nasjonalteater, en stalinistisk koloss som minner mest om norske Sentrum-kinoer. Det tar ikke mange taktene før den elegant velskodde Ibrahim har publikum i sin hule hånd, og han nok en gang demonstrerer til fulle at det er akkurat dette han er født til å gjøre. Selv om det skulle ta ham 70 år å komme hit.