En glimtvis andakt

Han har vært som julenissen i det siste, Bob Dylan: Besøker Norge en gang i året. I fjor var det tre solide konserter utover landet, i år var det på nytt Oslos tur, to år siden sist.Og for å holde oss til innledningen: For de mest innbitte dylanologene var nok denne konserten også den reneste julaften fra start til mål. De litt mindre troende blant oss, opplevde derimot en mer glimtvis aften der de virkelig store opplevelsene satt langt inne.
Visst sto for eksempel både "Desolation Row" og "Dont Think Twice, It's Alright" opp i bent frem glitrende akustiske versjoner i den første halvdelen. Likevel var det unektelig noe tamt og lite innbydende over denne utgaven av rockens aller største poet og levende legende.Svært lenge virket både Bob selv og de arrangementene han hadde valgt på melodiene - noe som i 36 lange år nå har vært hans nærmest eneste måte å kommunisere med sitt publikum på - rett og slett tamme og uinspirerte.Selv etter at volumet ble skrudd kraftig elektrisk opp og publikum etter en time og tyve minutter endelig flyttet seg stående frem foran scenen, var det liksom noe som manglet.Magien.
Kanskje var det fordi han har vært her så ofte i det siste. Kanskje var det fordi flere av glansnumrene ruslet av gårde på rutinemessig tomgang. Kanskje var det fordi man alltid forventer det geniale - som under Norwegian Wood for noen år siden - av den store mesteren.Med noen låter fra sitt nye album "Love And Theft" i sekken blir ikke denne konserten like mye en 60-talls retroaften som tidligere norske runder. Likevel er det kanskje noe i at tidene, de forandrer seg. Du verden som Dylan fortsatt kan spille og begeistre sitt publikum med udødelige "Like A Rolling Stone" og "Knockin On Heaven's Door", men kanskje ikke sceneartisten Bob engang er evig ung.