Gjennom skjærsilden - og tilbake

I de resterende sekundene av den dommedagsaktige åpningen med "Evig Pint", og i de neste 19-20-21 låtene (man kom litt ut av telling, etterhvert), fortsatte triumfferden for Kaizerne.Tittelllåten fra den siste platen (som det meste) var en rå maktdemonstrasjon. Slik kan det gjøres. Ikke bare heter de Kaizers Orchestra. De ER virkelig keisere på scenen.Etter "Evig Pint" fulgte gode låter på rekke og rad: "Hevnervals", "Djevelens Orkester", "Veteranens Klage", "Container", "Mann Mot Mann", "Død Manns Tango", "Salt og Pepper", før de roet det ned med "Min Kvite Russer". Og det var godt med et lite pusterom. For Kaizers er krevende. De er bomber og granater, de er kuler og krutt; de tar tak i deg, vrenger sjela di og rister deg til du knapt kan stå på bena. Men det er godt; du føler det som om du har gått gjennom skjærsilden og kommet redusert, men rimelig velberget ut på den andre siden. Merket, ja, men på en positiv måte.For det er også noe uforståelig, noe nesten uforklarlig, det Kaizers gjør med deg. Det er kanskje djevelsk dystert, men i det djevelske ligger det også noe positivt ekstatisk. For ekstatisk er det. Såpass, faktisk, at noen til og med påsto at dette er det nærmeste du kommer en "nær-døden-opplevelse" på konsert,Kaizers er noe helt for seg selv, og det er ikke bare på grunn av pumpeorgel, oljetønner, skeive melodilinjer og mørke, skakke tekster. De er et drivende godt sammensveiset band, og som har en nesten diabolsk dyktig frontmann og vokalist, nemlig Jannove Ottesen.Det blir mye ros, dette. Mer følger: de avsluttet konserten med en strålende versjon av "Ompa Til Du Dør". Da var vi nesten døde av utmattelse. Men at det fulgte ekstralåter på rekke og rad, gjorde ikke noe.