Høyt og lavt med aha

Magne Furuholmen formulerte seg klart på lørdagens pressekonferanse i Köln: Det er når han, Morten og Paul er samlet på scenen i tyske betonghaller at de skjønner hvorfor de har kommet dit de er - med a-ha som fast jobb i over tyve år.I Kölnarena i går kveld fikk han også sine ord svært tydelig bekreftet, av et usedvanlig slapt tysk publikum som var så godt som lydløse saltstøtter i en drøy time. Ikke en gang allsangen på "Hunting High And Low" klarte de uten pinlig korreks fra scenen.

Ut av dvalen.

Men så: "Take On Me". Og litt senere: "The Sun Always Shines On TV". De to første singlene fra 1985. Årsaken til alt.Plutselig spratt tyskerne opp og ut av sin dvale, spredte ut litt galskap og ga a-ha det de fortjente, selv på en bare litt over middels dag.Dessverre virker denne rene "Take On Me"-nostalgien å være det store publikumets reaksjon på a-ha, selv om bandet bidrar med mye mer rent musikalsk. De nye låtene "Celice" og "Cosy Prisons", for eksempel. Et mer rocka og ett lekkert dempet bevis på at de tre herrene fortsatt er i stand til å skrive melodier og tekster som sitter direkte.

Kjærlighet og smerte.

"Celice. It's in the way you hurt me" synger Morten. Det handler nok mest av alt om kjærlighetens krefter, men kunne gjerne være en tekstlinje om bandet selv også. De legger ikke skjul på at det er smerten i forholdet dem i mellom som bringer frem kreativitet, selv om de nå går bedre sammen enn på lenge.På scenen virker det derimot som om publikums smertefulle slapphet smitter litt over på bandet, og man blir sittende igjen med et savn etter mer trøkk, villskap og overraskelser rundt de ellers så sikre låtene.En arena med titusenvis av mennesker, som a-ha skal fylle hele denne høsten rundt om i Europa, krever et band som er litt mer på hugget enn det a-ha er akkurat nå. Se på U2, som kliner til med killeren "Vertigo" tidlig, og deretter trykker på grensen til det stormannsgale.

Stort forbedringspotensial.

A-ha har ingen ekstraeffekter og stort sett beskjedent med lys, lener seg ganske så forsiktig på melodiene, og venter helt til ekstranumrene før noe som helst smeller i betongveggene.Da blir det hele som sagt bare litt over middels, men med store muligheter for forbedring i konsertrekken som kommer nå og til neste år, ettersom a-ha har skiftet plateselskap til et tysk Universal som krever mye av dem.Det er lov å ha forhåpninger om mer.