• - De lurer på hvorfor jeg ikke blir eldre

    Slik møter Morten Harket pressen i Tyskland.

    VIDEO: Aftenposten Video

Mann uten band

I fire dager har det vart. Hvilke tyske byer han har besøkt? Jeg vet ikke, svarer han. Navnene på radiostasjonene han har snakket med? Jeg husker ikke. Alt Morten Harket vet, er at det har vært utmattende. Som å leies rundt med en lenke rundt halsen, sier han om promoteringsarbeidet.

Nå er det bare ett bilde igjen å ta. Det er tabloide Bild som skal ha det. Så er det over. Da kan han reise til et hjem der ingen spør ham om han er uvenner med Paul og Magne eller hva han føler når han synger "Take on me".

Men i botanisk hage i Hamburg har Morten Harket gått i lås.

- Jeg vil ikke posere som en apekatt i en falsk jungel. Jeg gjorde ting som dette på 1980-tallet, ikke nå. Det ser ikke naturlig ut, sier han til fotografen, og skuler på samlingen av tettvoksende planter avisen vil bruke som kulisser.

- Jeg hater dette. Det gjør meg ti år eldre i hjertet, sier Harket før han går med på en mellomløsning: Han kan gå forbi plantene, ikke stå i ro, og ikke kikke i kameraet.

- Kan du smile? spør fotografen.

- Ta bildet.

- Smil, da.

- Be meg ikke om å smile. Jeg er ikke din synge- og dansemann, glefser Morten Harket.

Ingen med det navnet

Hamburg, 18 timer tidligere: Harkets manager Harald Wiik har meldt: Møt opp på Hyatt Park klokken 21.30. Be resepsjonen ringe rom 425. Der bor han. Kontakt meg hvis det oppstår problemer.

På Hyatt bukkes gjestene inn i en resepsjon stor som en håndballbane. I enden står tre kvinner bak tre disker. Én er ledig.

- Kan du ringe rom 425, takk.

- Hvem vil du snakke med?

- Morten Harket.

Resepsjonisten ser på skjermen. Da hun kikker opp, minner hun om en bankfunksjonær foran en kunde uten dekning på konto.

- Det bor ingen med det navnet der, sier hun.

Det er på tide å ringe manageren.

- Han er skrevet inn på et annet navn. Men du må love at du ikke røper pseudonymet, sier Wiik.

Navnet er så spesielt at resepsjonisten begynner å le.

- Very good, sier hun, og ringer.

- Mmhmm, svarer en av popens lettest gjenkjennelige stemmer.

Rart å spille a-ha

Morten Harket kommer ned i hotellets peisestue i skinnjakke, en skjorte som er åpen til langt ned på brystet og jeans det ser ut som en løveflokk har lekt med. Det er én grunn til at han er her. Han skal selge plater. Den nye heter Out of my hands; de ti låtene skal markere 52-åringens endelige brudd med a-ha og restarten på en solokarrière som skal vare lenge. I går kom platen. Før det: Anmeldelsene.

"Mye vellyd og enkelte småfine poplåter, men heller aldri noe mer", skrev Dagsavisen (terning 3). "Det er jo et aldri så lite problem at den sterkeste låten her er en engelskspråklig gjendiktning av en ti år gammel Kent-låt," meldte VG (3). "Albumets største fortrinn er uansett fraværet av småsutrete melankoli", mente Aftenposten (4).

Harket har ikke hatt mye tid til å lese. Mandag om to dager starter konsertturneen hans i Krasnojarsk – i Sibir av alle steder. På ti kvelder skal han ha syv show i Russland og Hviterussland. Etter turen til øst, venter Tyskland, Sveits, Belgia, Frankrike og England. Når sommerferien er over: Oslo, Brasil, Argentina og Chile.

Dette er land a-ha har stått sterkt i. Men hva med Morten Harket – alene? Alt han er, er han på grunn av a-ha. Alle journalistene som har booket tid med ham i forbindelse med lanseringen; de er jo interessert i ham på grunn av det han gjorde med bandet sitt fra 1982 til 2010. Øverst på hjemmesiden hans står det til og med: The voice of a-ha – Morten Harket.

Prosjektet er preget av selvsikkerhet og usikkerhet. Harald Wiik spør: - Er verden klar for Harket uten a-ha i 2012? Vi vet ikke. Kanskje har vi odds imot oss. Men vi tror jo.

Hovedpersonen sier han er nødt til å begynne et sted. Han vet at folk har vanskelig for å se ham for seg uten at de to andre a-ha-medlemmene er med. Likevel, tidlig i soloprosessen tenkte han dristige tanker: Om jeg skal spille a-ha-låter; skal jeg ikke gjøre det sammen med Pål og Magne? Kan jeg dra på turné og utelukkende spille mine egne ting?

Noen måneder senere er spørsmålene: Hvor mange av a-has hits skal han spille? Og hvilke? Valget om å ta sangene med seg på tur mener han handler om respekt. Respekt for hvem han er, hva a-ha var og hva publikum forventer.

- Noen av sangene føles rarere å spille enn andre. "Stay on these roads" er enkel, for jeg hadde en så stor rolle da den ble til. Men hva med "Hunting high and low"? Paul kom med den på et tidlig stadium, og for meg demonstrerte den så tydelig kaliberet vårt. Det er historier knyttet til den: Da vi skulle spille den inn, laget Magne et dødelig vakkert mellomspill på piano. Så glemte han hva han hadde spilt. Slike ting. Selv om mange assosierer den med stemmen min, vet jeg ikke om jeg skal spille den.

- Hva med "Take on me"?

- Den er lett. For meg er den adskilt fra resten. Den har levd sitt eget liv i over 25 år, som et hittebarn som gir oss fingeren hele tiden, sier han.

Han har stjernehjelp på Out of my hands: Én låt er en coverversjon av Espen Linds hit "Scared of heights". En annen er Harkets engelske variant av svenske Kents "Kärleken väntar". Og som om ikke det var nok, kom poplegendene fra Pet Shop Boys med sangen "Listening" i gave. Pet Shop Boys! Bandet med "West End Girls", som a-ha-guttene hørte overalt da de reiste til London i 1984.

- En låt fra Pet Shop Boys ville jeg ha spilt inn uansett, så gøy er det, sier han.

Men: Covere fra Norge og Sverige og gaver fra England – har han hatt for lite å velge mellom eller for mye hastverk til å lage mer eget? Harket ser annerledes på det. Han sier at kanskje er han i stand til å ta gode skandinaviske sanger ut til et større publikum. Da må først et større publikum omfavne Morten Harket uten a-ha.

"Morten, Morten, Morten"

Det er midnatt da vi går fra hverandre. To voksne damer kaster seg over ham med en gang han blir ledig. Harket deler ut et par klemmer og går og legger seg.

Neste dag begynner med at han blir sminket av sminkøsen Ute Metha. "For en utrolig jobb jeg har", sier Metha, som hadde posters av Harket på veggen på midten av 80-tallet. Resten av dagen følger hun etter ham med en koffert i hånden. Da vi går ut av resepsjonen, står 10–12 kvinner ved heisen og venter. De er utstyrt med det artisten kaller et Cocker Spaniel-blikk. "Morten, Morten, Morten", sier de, og den ene holder frem et lærbelte hun vil at han skal signere. Det er ikke tid til dette. Sjåføren og vakten Sebastian vil ha oss vekk.

I minibussen som skal ta oss til radiostasjonen NDR 2, sier Harket:

- Jeg har stilt opp mer enn de fleste. Jeg har stått i timevis og signert. Men jeg har heller ingen problemer med å gå forbi. Jeg vil behandle mennesker likt. Jeg har akseptert at dette er et område der jeg ikke strekker til. Jeg klarer ikke å møte behovet.

- Blir du kjent igjen overalt?

- Hele tiden. Det meste er ikke synlig. Men jeg har øyne i nakken, og kan styre unna mange situasjoner.

- Flere artister sier at de får være i fred i hjemlandet sitt. Får du være i fred i Oslo?

- Det spørs hva du mener. Hvis det er å være i fred å sitte et sted mens alle stirrer, så får jeg det. Når du blir en offentlig person, støtes du ut av samfunnet. Du gjør jo det! Fellesskapet støter deg ut og ser på deg på en annen måte. Fame hits, og prisen å betale er høy. Jeg sutrer ikke nå. Det er bare sånn.

Det er selvvalgt. a-ha skulle vinne verden, med ham som den vakre frontfiguren med den gjenkjennelige stemmen. Bandet kunne dra hit etter hit opp av sekken, men det handlet også om utseende og identitet, det var noe beatlesk over det som traff den norske trioen; hylende tenåringsjenter, besvimelser og omfavnelser han aldri hadde bedt om. Men selv om han er 52 år nå, med markante smilerynker og en synlig måne på toppen av hodet, må han fortsatt snakke om objektet Morten Harket. Hvordan klarer han å se så bra ut? Harket sier at han ikke trener. Han skulle gjerne ha gjort det, presset seg hardt, men med det andre presset han opplever, er det ikke mulig. Han liker å gå. Bærer kofferten sin selv. Og hvis du spør han hvor de markante bi- og tricepsene kommer fra, svarer han at de kommer når han raker løv i hagen ute på Hurum. Han får lett muskler.

- Heldige deg.

- Det sier alle. Men det er jeg som må snakke om kroppen min i intervju etter intervju. Det er pinlig, sier han. Ikke mer pinlig enn at han bruker den muskuløse overkroppen sin på coveret til Out of my hands. Den stikker opp av vannet. Ville en kvinnelig artist ha fått kritikk for et slikt bilde?

- Det er ikke mye hud. Det er mer en skulpturell skikkelse. Uansett, nå har dere mast om kroppen min i 25 år, så nå har jeg fokusert på den.

Hits og rabalder

Hos radiostasjonen NDR2, med over to millioner lyttere hver dag, henger to kvinner over trapperekkverket for å se ham komme inn. En mannlig ansatt spør om Harket har med seg autografkort. Noen minutter etter at artisten ble leiet inn hit, er opptaket i gang.

- Hvordan er forholdet til de andre gutta i a-ha? er åpningen til intervjueren Elke Wiswedel. Morten Harket mener at alle som spør, glemmer respekten og kjærligheten mellom ham, Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen. De kunne kjøre gjennom halve Europa uten å veksle ett ord, de var sta og innbitte, men var det ikke de samme egenskapene som gjorde at de kunne skape "Hunting high and low", "Scoundrel days", "Manhattan skyline", "Living a boy's adventure tale", "Lifelines" og runde av med skiven Foot of the Mountain, som nådde femteplassen på de engelske hitlistene? Band krangler. Til slutt orker ikke medlemmene å være et band mer. Var det noen av de tre som ville at a-ha skulle få leve videre? I løpet av ett døgn og over hundre spørsmål er dét det eneste Morten Harket ikke vil svare på.

- Jeg er utmattet av den type fokus, sier han.

Inne i Wiswedels studio blir Harket fotografert med tre konkurransevinnere og programlederen. Han signerer bilder og bøker med samme lidenskap som når han signerer en regning, før han blir ført inn til en ny journalist fra samme kanal.

- Hvordan var den siste kvelden med a-ha? spør Kristina Bischoff. Det blir et grundigere intervju enn det forrige. Harket snakker om barna sine ("de trenger ikke å vite hvem de er, men hvem de ikke er, ved å velge ting de ikke gjør"), om penger ("jeg stoler blindt på andre, jeg vil ikke ha oversikten selv, det vil forandre meg") og om klimaet ("verden gråter, sivilisasjonen er på vei utfor stupet").

"Tåkefyrste"

Det siste rører ved et dilemma: Morten Harket blir kalt en "tåkefyrste". Han blir parodiert. På grensen til latterliggjort. Ofte kommer han med lange, intrikate tankerekker som krever konsentrasjon av lytteren. I intervju etter intervju starter han, og man merker at den som intervjuer begynner å flakke litt med blikket; han eller hun har jo så dårlig tid og vil jo høre om "Take on me" eller Paul og Magne eller den nye soloplaten, og til slutt sier han eller hun "det var pent sagt" eller "det var en fin tanke" eller skriver i avisen dagen etter "philosophisch Harket" mens 52-åringen står igjen med et blikk som sier: "Hører du meg ikke? Dette er viktig!".

Selv har jeg over en time av dette på bånd. Det er ikke "tåke". Det er fascinasjon av hvordan jorden ble til; om det overhodet er mulig å gå fra et ingenting til sivilisasjonen vi kjenner i dag. - Jeg vet bare én ting som går fra ingenting til noe, og det er en sang, sier Harket. Det er en gutteaktig iver når han løfter frem den ungarske filosofen Ervin László, som skriver at hos mennesker dør 600 milliarder celler i døgnet, ti millioner i sekundet. Det er uro for polsmelting, høyere temperaturer og en redsel for at vi kanskje bare har kort tid å rydde opp på. Tåke? Nei, men like salgbart som "Take on me" er det ikke.

På vei ut av NDR2 vil kanalens nettside ha et videointervju. Spørsmål: "Hva føler du når spiller "Take on me"?". Svar: "Hva føler du når du setter deg ned for å spise?". Spørsmål: ”Kan du synge?”. Svar: "Nå? Nei. Jeg synger ikke på kommando. Jeg sier ikke til en Mercedes-ingeniør "skap noe for meg" eller til en rørlegger "tett noe!". Da intervjuet over sier han: - Sånt trekker watt. De vil at jeg skal synge og danse for dem.

I trappen hører jeg ham mumle: - Please, Michael Jackson, do the moonwalk.

Vi er i Hamburg

Han har reist Tyskland rundt med et minimalistisk følge: En PR-dame fra tyske Universal, Britta Ostermann, og en sjåfør/vakt fra et VIP-selskap. Den eneste han har med seg fra Norge, er manageren Harald Wiik. De to har forskjellige historier. Wiik var trommeslager, og flyttet til Los Angeles med bandet Money Talks i 1986, året etter at "Take on me" gikk til topps på Bilboardlisten i USA. Mens Morten Harket og a-ha ble rike og berømte ble Money Talks mer og mer motløse. I 1999 ble Wiik manager for Paul Waaktaar-Savoys band Savoy. I 2005 tok han over a-ha og merket "det evige trøkket av henvendelser". Nå går 46-åringen med ryggsekk, vindjakke og en ringelyd av hundebjeff noen skritt bak artisten sin og passer på. Men tro ikke at Wiik er tafatt. Det var hans idé at Morten Harket spilte inn Espen Linds "Scared of heights". Og etter 22. juli, da han forsto at det ville bli en minnekonsert i Oslo, var det han som ringte rundt til de tidligere a-ha-medlemmene, og sa: - De kommer til å ringe oss i løpet av 24 timer. Da må jeg kunne svare at vi er med.

Alle tre svarte umiddelbart ja.

Nå setter han seg bakerst i minibussen på vei til turens siste intervju. Avisen Bild ville møte Morten Harket på Reeperbahn, med barer og bordeller. Det ble botanisk hage. Morten Harket, som er opptatt av blomster, forteller journalisten Lien Kaspari navnet på orkideene han ser.

- Hvorfor er du så interessert i blomster? spør hun.

- Fordi vi er i slekt.

- Tror du på Gud? lurer hun på.

- Du hopper som en hare! Vi må først være enige om hva Gud er, hva vi snakker om. Dette er forresten en miks av orkideer som ikke hører sammen, sier han.

Etter at "apekatt"-bildet Morten Harket mislikte så sterkt er tatt, synker han fornøyd ned i bilsetet. Han reiser med en gitarkasse. Inni ligger en helt ny gitar som er en gave fra selveste Steinegger. Rett innenfor VIP-inngangen på flyplassen lover kvinnen som holder frem billettene våre at hun skal sørge for at han får gitaren med inn i flyet.

Tre kvinner, fem barn

Han skal hjem til samboeren Inez Andersson og datteren Karmen Poppi, som de to fikk sammen i 2008. Musikeren har tilsammen fem barn med tre forskjellige kvinner. Er det komplisert?

- Alt avhenger av dem som er involvert. Det handler mye om innstilling. Hvordan barna har det, er dét som betyr noe. Det styres selvsagt av hvordan det fungerer for de voksne. Man er nødt å kunne forvente av hverandre, av ekspartnere, at man stiller opp. Noe annet vil være uakseptabelt.

- Var det sårt å bryte opp?

- Det er aldri greit. Du kommer jo til den løsningen fordi du mener at det er en riktigere vei. Men det er ikke likt for alle som er involvert, sier han.

Familien må bli nedprioritert i tiden som kommer. Han og musikerne skal øve, norsk presse skal ha lanseringsintervjuene sine, og dessuten skal han enda en tur til Tyskland. Hvor, er det ingen vits å spørre ham om.

- Dette er en fin flyplass, sier Harald Wiik da de to går ved siden av hverandre.

- Er det Tegel? spør Morten Harket.

- Morten, vi er i Hamburg, ikke Berlin.

Denne helgen tar et chartret jetfly av fra Gardermoen, med nye låter knapt noen har hørt og gamle låter alle har hørt. Det har retning mot Sibir. Da kommer de første svarene på spørsmålet: Vil folk fortsatt ha Morten Harket? Før han går mot gaten, sier han:

- Det er en grunn til at det var jeg som ble Morten Harket. Det vil ikke dukke opp en ny variant av meg på en stund. Det kommer ikke noen ny Morten Harket rett rundt hjørnet. Så jeg får holde på en stund til.

rob@aftenposten.no

 

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Tre låter Morten Harket skulle ønske var hans

"Black Dog" av Led Zeppelin

- Essensen av rå, uanfektet rock, full av attitude, annerledes attitude.

"Killer Queen" av Queen

- En fantastisk poplåt. Den ultimate poplåt. Den finnes ikke jålete.

"A change is gonna come" av Sam Cooke

- En udødelig sang fantastisk skrevet og fremført av Sam Cooke.

 

Flere bilder

Tirsdag denne uken: Morten Harket ankommer plateselskapet Universals kontorer i Oslo, blir sminket, tar på seg en hvit skjorte, og gjør det han har gjort i over 25 år: Blir tatt bilde av.

Tirsdag denne uken: Morten Harket ankommer plateselskapet Universals kontorer i Oslo, blir sminket, tar på seg en hvit skjorte, og gjør det han har gjort i over 25 år: Blir tatt bilde av. FOTO: Ivar Kvaal

4. desember 2010. Stedet er Oslo Spektrum, og Morten Harket (i midten), Magne Furuholmen (t.v.) og Paul Waaktaar-Savoy tar et endelig farvel med a-ha. Bandet har spilt sammen én gang senere: På minneseremonien etter 22. juli.

4. desember 2010. Stedet er Oslo Spektrum, og Morten Harket (i midten), Magne Furuholmen (t.v.) og Paul Waaktaar-Savoy tar et endelig farvel med a-ha. Bandet har spilt sammen én gang senere: På minneseremonien etter 22. juli. FOTO: Indrelid Trygve

Siste nytt