Opprør mot eget lydbilde

Les også: Mesterlig soulpop

Fire år etter forrige soloalbum, er Thomas Dybdahl (31) tilbake med sitt femte. For første gang med slipp på våren, og ikke i melankolske oktober.

Annerledes musikk, da?

–Tja, mitt utgangspunkt er fortsatt «trist mann med gitar», men enkelte steder har vi bare tatt bort denne. Jeg ville ikke gjøre noe nytt bare for å gjøre dét, men denne platen startet vel som et slags barnslig opprør mot mitt gamle, etablerte «october sound». Likevel er det ikke vanskelig å kjenne igjen «stemmen» Dybdahl.

–Jeg merker vel at jeg har et ganske så stort slingringsmonn, og kan gjøre mye rart der folk fortsatt får det de vil høre. Men jeg må innrømme at jeg er nokså spent på hva folk synes om platen. Jeg mener den er preget av «soul bygd rundt han mannen med kassegitaren», sier Thomas Dybdahl.

Barn

Han er blitt eldre og far til en sønn på to år, men føler seg ikke nødvendigvis spesielt mye klokere. Undring går igjen som en tråd i de nye tekstene.

–Platen handler om å prøve å se de store linjene i livet. Jeg har trodd at jeg skulle finne svarene da jeg ble voksen, men så er ting fortsatt like forunderlig. Ikke minst etter å ha fått barn. Det er som en tilværelse i limbo.

Sønnen Albert har også fått sin sang: «My little friend».

–Jeg følte at han måtte få det, og da var det viktig at den ikke ble sørgmodig tonesatt. Jeg har tross alt hatt et fint år med pappapermisjon, sier Dybdahl.

Om det kan oppleves som en «restart» av karrieren nå, har det ikke vært bevisst.

–Nei, men jeg følte at jeg hadde tatt ut det jeg kunne gjennom fire soloplater og to med The National Bank. Da jeg laget instrumentalmusikk til filmen Rottenetter, ble det en form for adspredelse som også har smittet over på denne platen. Den er jo ikke like sangorientert eller innenfor de samme, trange rammene som mine første plater. Denne er jo nærmest en anti-konseptplate, sier Dybdahl.

Tydelig

Det hele er et forsøk på å ikke spille så tydelig på ett følelsesregister.

Med ett importert unntak, kanskje: En del av et foredrag med den politisk engasjerte, amerikanske forfatteren Noam Chomsky i låten «Blackwater». Et sitat der han er kritisk til Irak-politikken – uttalt i 2002, før invasjonen.

–Det opptaket gjør noe med låten, gir den en brodd, selv om jeg ikke er spesielt politisk aktiv. For meg handler det mer om en profeti, et eksempel på en som klarer å gi svar på mye av det vi går og lurer på. Derfor lette vi desperat etter en plass å få inn Chomsky på. Han er jo en mann som gir oversikt der vi andre prøver å forstå.