Solen skinte for R.E.M.

R.E.M. slet med å stille seg inn det store publikumsformat i går kveld. Selv om gruppen fra Athens, Georgia med årene har fått et solid tak på nordmenn, er det fortsatt noe utilnærmelig og gåtefullt over dem. Det er som de er noe uvillige til å ta inn over seg at de er blitt et stadionband. De fragmenterte bildene som flagret over de to store skjermene var for eksempel vel så egnet til å skape distanse som nærhet.

Subtil og underlig.

Stipe selv var det dresskledde midtpunkt. Han er på mange måter Mick Jaggers rake motsetning. Mens den ene driver primal brunstagering, er den andre subtil og underlig i sitt kroppspråk. Stipe er som en blanding av en utadvendt dirrigent og en forstyrret kontorist - en slags pantomime-versjon av Michael Douglas i "Falling Down". Men det er ikke bare kroppsspråket som gjør Stipe så suveren, stemmen hans er gruppens signatur.De sparket i gang med røffe "I Took Your Name", fikk fram gjenkjenningsmilene med "Bad Day", økte tempoet med "What's The Frequency Kenneth" og hadde det første lille gjennombruddet til de bakre områdene av stadionet med tvetydige "The One I Love".Men til tross for habil og iherdig jobbing på scenen, var de fortsatt et godt stykke unna seieren.

Usynlig bånd.

Den kom med en monumental gåsehudversjon av "Everybody Hurts" midtveis. Den trengte inn i hver krok av Ullevaal. Omtrent samtidig var lyden endelig vokst seg stor nok også. Etter det ble et usynlig bånd knyttet mellom band og publikum. Begge parter holdt godt tak resten av konserten, men det glapp i korte stunder likevel. R.E.M. gjorde strålende jobb der oppe på scenen, men formatet var for stort. R.E.M. markerte sin avsky mot amerikansk utenrikspolitikk med en engasjert "Wanted To Be Wrong", og fulgte opp med Vietnamkrig-eposet "Orange Crush". De må være verdens eneste band som kan holde en hel fotballstadion i ånde med en mandolin-låt. Intriktate "Losing My Religion" var en praktfull avslutning på hoveddelen av konserten.Det er 21 år siden R.E.M. spilte i Oslo første gang. De har beveget seg langt fra den Byrds-inspirerte garasjerocken fra den gang, men har likevel beholdt identiteten - eller rettere sagt: utviklet den.

Rødglødende avslutning.

Ekstrarunden begynte bra med "Imitation Of Life", "Great Beyond", "Outsiders" og "Electrolite", og vokste til suveren med en gnistrende "Country Feedback", der Buck spilte på rødglødende strenger.Etter en punkete og morsom nykomling, "I'm Gonna DJ", satt en intens allsangversjon av "Man On The Moon" punktum. Solen var gått ned for lengst, men akkurat da var det som om den var tilbake.Stipe hyldet oppvarmerne, danske Mew og norske Madrugada. Sistnevnte gjorde en fin jobb i solsteken. De avsluttet med sin mest R.E.M.-inspirerte låt, "The Kids Are On High Street" - en elegant måte å overrekke scenen til hovedattraksjonen på. R.E.M. spiller på Viking stadion i Stavanger i kveld.