Ujevn Dylan

Vaktene i Oslo Spektrum mistet kontrollen på publikum da Bob Dylan spilte introen på "Highway 61 Revisted". Da stormet flere hundre tilhørere ned og stilte seg opp på gulvet foran scenen. Til stor irritasjon for mange av de sittende, men kanskje i tråd med rock'n roll-budskapet i Dylans rundt to timer lange konsert. "Highway 61 Revisted" hadde nemlig, som flere av de andre 17 låtene som konserten bød på, skikkelig trøkk. Og da blir på en måte meningsløst å sitte rett opp ned på en stol.Med unntak av en låt, fulgte Dylan og bandet samme spilleliste som søndagens konsert i Karlstad. Skjønt, helt godt å vite, er det ikke. Låtene fremføres av og til i såpass spesielle versjoner at man nesten må være ekspert for å skjønne hvilken låt det er snakk om.En av låtene som slik sett fikk en form og en innpakning som ikke ble særlig bra, var "Boots Of Spanish Leather". En skeiv versjon, som lå helt på grensen til det dårlige, og langt unna de positive ryktene som hadde gått i forkant om låten. Også andre steder ble det litt rart når Dylans rustne stemme nesten tipper over i det småparodiske. En annen innvending mot konserten, er at mange av låtene ble for like. Dermed forsvant også en del av spenningen. Noen ekstatisk jubel, bortsett fra et par ganger, var heller ikke å spore fra publikums side.Men bevares. Noen av låtene, både på den harde og den rolige siden, satt usedvanlig godt. På den rolige siden var det nydelige og stemningsskapende versjoner av "Every Grain of Sand" og "Don't Think Twice, It's All Right". Den siste i en fin akustisk, Travelin Wilburys-aktig versjon, og der Dylan avsluttet med noen særs vakre strofer på munnspillet.På den harde siden: en grøsseraktiig, tung versjon av "It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)", nevnte "Highway 61 Revisted" og siste ekstralåt, "All Along The Watchtower".Med et par unntak holdt Dylan seg stort sett ved pianoet i går. Det var ikke bestandig pianoet hørtes. Men innimellom var det veldig sentralt. Som på "Summer Days", som avsluttet det ordinære settet. Her spøkte Chuck Berry i bakgrunnen, og det swingte svært bra. Det giret tydeligvis også publikum, for omsider kom trampeklappen.Den ga seg uttelling i fire ekstralåter. Innimellom to av låtene snakket han også. Han presenterte i hvert fall bandet. Men mer enn det sa han ikke i løpet av de to timene konserten varte. Men bandet var bra. Kjempebra. Særlig de to gitaristene Larry Campbell og Freddie Koella, men også fin gjesteopptreden av norskbosatte Mason Ruffner.