Ny lyd i gamle piper

Har du noen gang prøvd å tråkke i gang et kirkeorgel? Det har vi, og da snakker vi ikke om et hvilket som helst kirkeorgel, vi har nemlig brynt lårmusklene på selveste Glogerorgelet, Nordens største barokke instrument. Hele seks gedigne blåsebelger, hver bestående at to tykke treflater på størrelse med garasjedører skal heves og senkes for å fylles med luft ved hjelp av seks pedaler. Jo fortere organisten spiller, jo fortere må belgtråkkerne bevege bena for at det skal bli lyd i orgelpipene. Synes du at step-maskinen på treningsstudioet er for lite utfordrende, bør du forsøke en Bach-fuge på Kongsberg. - Man må legge hele kjøttvekta bak ja, humrer organist i Kongsberg kirke, Reidar Hauge, og demonstrerer hvordan det skal gjøres.Nå er det noen år siden kirken hadde to egne ansatte belgtråkkere, pumpene kan også drives elektrisk, men i følge Hauge påstår musikalske feinsmeckererne at lyden fremdeles blir bedre når man gjør det på gamlemåten. Under helgens Glogerfestspill har derfor to unggutter fra byen blitt hyret for å svette for kunsten på den gamle skjønnheten fra 1765.

Mord og morgenkaffe.

- Alt du ser er originalmaterialer fra 1700-tallet, sier Hauge, og stryker stolt over orgelkrakken. Her sitter han, så å si hver eneste morgen fra åtte til ti, før han går på kontoret. - Så kommer det kaffe opp på orgelbalkongen klokken ni, sier han og nikker mot kirketjener Hans Martin Flogeland. - Gloger ble beskyldt for å ha myrdet organisten i Arendal, det kan jo sette ideer i hodet på hvem som helst, mumler Flogeland, men smiler like etterpå. Han ser påfallende ungdommelig ut, ikke minst tatt i betraktning hans egen påstand om at han har vært i Kongsberg kirke siden før Kristus.Høyt over kirkegulvet, tilsynelatende svevende ut fra veggen over prekestolen, som igjen henger over det barokke alteret, befinner selve instrumentet seg, overdådig utsmykket i blått og gull. - Det har en magisk klang som fyller hele rommet, sier den fornøyde organisten, som nesten ikke kan få snakket seg tom om Glogeren. Det er kanskje ikke er så rart. Han kan se tilbake på mer enn 25 års kamp for å få instrumentet tilbake i den stand det var i 1765. Det er nå over 30 år siden den unge prestesønnen Hauge fra Innvik i Nordfjord entret krakken som Kongsberg kirkes organist og kantor. Med musikkutdannelse fra Bergen og Minnesota kapret vestlendingen den ettertraktede jobben som ikke hadde vært ledig på 39 år, foran en rekke søkere. Og det var de som mente at han stakk nesen litt for langt frem. 26-åringen markerte seg nemlig raskt da han påsto at en av Kongsbergs stoltheter, Glogerorgelet, var i elendig forfatning. Beskyldningen vakte oppsikt og var tung å svelge for mange. Holdt virkelig ikke orgelet, selve smykkesteinen i Kongsberg kirke, stand? Som om ikke det var nok, Hauge påsto til og med at det strengt tatt ikke var det riktige Glogerorgelet lenger? Hva hadde skjedd?

Strid.

For å finne ut av hva som skjedde, må vi tilbake i tid, rundt 250 år, til en by der man tenkte store tanker om fremtiden. Snaut halvannet århundre etter det første sølvfunnet i 1623 hadde det vokst frem en yrende bergverksindustri, og byen Kongsberg var omkring midten av 1700-tallet Norges nest største etter Bergen. Ambisjonen om å bli Norges hovedstad spøkte nok i en rekke av byens mektigste hoder, man satset dermed store penger på å gi byen en kirke som var den verdig, og ikke minst, man ansatte landets fremste orgelbygger, tyskeren Gottfred Gloger, til å lage et imponerende orgel. I over hundre år klang Glogeren på Kongsberg. Så, en gang mot slutten av 1880-årene, brøt det ut brann på kirkeloftet, og instrumentet ble sterkt vannskadet. I 1890 fikk kirken et nytt orgel på motstående kirkevegg. Men folket savnet det gamle orgelet sitt, og i 1932, grunnet en storstilet pengegave fra bysbarnet Tinius Olsen, skulle det endelig settes i stand igjen. Pengegaven førte til en hard strid om hvordan dette skulle gjøres. På den ene siden sto Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen som ønsket en "arkeologisk restaurering", på den andre siden blant annet domorganisten i Oslo Domkirke og flere andre som ville modernisere instrumentet. Til slutt ble planene for den moderne restaureringen godkjent av både departement og stiftsdireksjon. Den staselige Gloger-fasaden ble beholdt, men inni ble det bygget opp et nytt, elektrisk drevet orgel. Da orgelet skulle innvies, nektet en rystet riksantikvar Harry Fett å møte opp.

Lang vei til målet.

Så altså, i 1974, dukket denne nyansatte jyplingen Hauge opp og påsto noe helt annet enn det de fleste hadde trodd, nemlig at det slett ikke var det ekte Glogerorgelet som ble restaurert i 1932 og som hadde vært i bruk siden. - En skjønner vel ikke helt hva en begir seg utpå. Men det var ikke noe alternativ å la være, selv om jeg må innrømme at det dukket opp mange skjær i skjøen, sier Hauge.Hauges utspill utløste en voldsom debatt, flere talte nå for en restaurering, men både i 1974 og 1975 måtte de gi tapt. Heldigvis ble de gamle delene av Glogerorgelet beholdt "som et jonsokbål på loftet, klar til å tennes på", i følge frustrerte stemmer. Det eneste som brant var heldigvis kampgløden for å få det gamle orgelet tilbake, og på midten av 90-tallet, igjen anført av Reidar Hauge, kom endelig prosessen, og ikke minst finansieringen, i gang for alvor. - Ekspertene sa at "jo, orgelet kan restaureres, men skal det være verdt bryet, må man bruke de absolutt beste", sier Hauge. "Den beste" var tyskeren Jürgen Ahrend, som også hadde ansvaret for den meget vellykkede restaureringen av Wagnerorgelet i Nidarosdomen. Han var skeptisk til oppgaven.

Motvillig ekspert.

- Han hadde hørt at treet var bjørk, og trodde det var fullstendig markspist. Men du vet, i Kongsberg er det tørt, så der dør barkebillene som fluer, ler Hauge. Likevel mente Arend at oppgaven var i største laget. Men nå var dugnadsånden våknet for alvor i Kongsberg by. Bedrifter, organisasjoner, privatpersoner, statlige og kommunale institusjoner hadde bidratt med de til sammen 12, 5 millionene det kostet å redde Glogeren. Entusiasmen fra Hauge, som like godt tok turen til Tyskland for å overtale eksperten, samt støtten fra byen han hadde i ryggen, ble avgjørende. Dermed ble hele orgelet plukket fra hverandre og sendt med hver minste pipe til Ahrends verksted i Tyskland. Etter flere års nitid arbeid, den 27. januar 2001 ble det holdt to fullsatte innvieleseskonserter i Kongsberg kirke. Samme år fikk orgelet sin egen festival, kunstnerisk ledet av sopran Isa Gericke og pianist Sveinung Bjelland.

Inni orgelet.

- Det var noen tunge tak, det er jo tøft å mislykkes når man tror man har et stort og edelt mål, sier Hauge om den lange prosessen. Men noen ganger får man også som fortjent. I 2004 ble Kongsberg bys fortjenstmedalje tildelt Reidar Hauge, som fremdeles mener han har drømmejobben. - De gamle organistene her spilte jo til de stupte, det er kanskje ikke den verste måten å slutte av på? gliser han med hodet mellom orgelpipene. For det handler ikke bare om å spille på orgelet. Her, inne i det aller helligste, orgelets enorme hjerte, arbeider han blant orgelpiper, tusenvis av dem, fra de på fingerstørrelse til de som er høyere enn et menneske. Labialpiper og rørpiper, forteller han, mens han stemmer en av de minste. - Det er dette som er en organists hverdag, han kjenner alle pipene og vet når en av dem svinger litt surt.

Forelskede musikere.

"After a very short time, Mr Gloger and I fell in love", sa Christina Garcia Banegas fra Uruguay som var festivalorganist for noen år siden.Hun snakket om orgelet, selv om gamle Gottfred Gloger også var en damenes mann, som rakk å skaffe seg tre koner etter at han forlot Kongsberg i 1765 før han døde i 1779. Flere musikere med henne har valfartet til Kongsberg for å oppleve kjærligheten hun skildrer. I 2006 er det nok en tysker, Wolfgang Zerer, som skal traktere orgelet på festivalen. For seks år siden fikk han prøve Glogeren på verkstedet i Hamburg, nå skal han endelig musisere på instrumentet i dets rette element. Det er ikke tid til å dra innom hotellet - fra flyplassen og stasjonen bærer det rett til kirken, spenningen er stor før det etterlengtede gjensynet.- Det handler om å finne ut hvordan instrumentet setter sine grenser, hvor langt jeg kan gjøre mine ting. Det er som å få kontakt med en person, hvert instrument har sin personlighet, min utfordring er å finne det. Vi organister har ikke alltid egne instrumenter, vi reiser etter orglene, og alle orgler er unike, rekker han å fortelle på vei opp de lange trappene til orgelbalkongen.

Endelig.

Så har han ikke tid til å snakke mer. Han sparker av seg skoene og setter seg på krakken, trekker ut noen piper og begynner å spille. Forsiktig først, en stillferdig enkelthåndsmelodi, så mektigere og mektigere i den tomme kirken. Utenfor blir det mørk blått mens han spiller dystert og himmelstormende, og lettsindig barokt. Først når Hauge minner om at kulturskolen skal øve i kirken, løfter han hendene fra tangentene. - Så rikt det er i fargene, så luftig. Det balanserer lyden så bra og lyden er vidunderlig, sier Zerer. Han trekker frem opplevelsen av å spille på et instrument i det rommet det er bygget for, at lyden klinger helt spesielt der den er skapt til å være. - Siden Gloger var forholdsvis fattig, bygget han orgelet her i kirken, dermed kunne det ikke vært et annet sted, slik som orgelet i Niodarosdomen som ble bygget i Tyskland, repliserer Hauge. Tre etasjer nedenfor begynner kirken å fylles av barn fra kulturskolen som skal øve inn det spesialskrevne "Ode til Gloger" til helgens festival. Ingvild (11) skal spille i orkesteret. Far John Bjørn Fossdal mener orgelet og restaureringen har vært et løft for kulturlivet, og samfunnet, og forteller at en del av finansieringen fant sted ved at lokale kunne sponse, eller fjernadoptere en av orgelpipene. Han peker opp over prekestolen. - Der oppe, en av de store pipene på høyre side, det er på en måte min Glogerpipe.