- Pete Seeger sa at han likte seljefløyta mi, så jeg ga ham den. Hadde han sagt han likte jakka mi, hadde han fått den. Hadde han sagt han likte Jan Eggum, hadde han fått Jan Eggum. Lillebjørn Nilsen sitter på Vertshuset Oskar Braaten på Torshov i Oslo. Han snakker om det første møtet med sitt største forbilde, den amerikanske folk-artisten Pete Seeger.

Seeger Sessions.

For et par uker siden lyste Seegers navn for første gang fra toppen av VG-lista. Takket være Bruce Springsteen som har tatt pause fra seg selv og gitt ut albumet "We Shall Overcome - The Seeger Sessions", er den gamle folkartisten Seeger igjen toppaktuell. I morgen spiller Springsteen musikk fra Pete Seegers repertoar i Oslo Spektrum. "Pete Seeger fortjener samme dype respekt som vi gir Elvis Presley og Louis Armstrong - artister som har skapt noe nytt og varig ut av gammel musikk", står det å lese i musikkleksikonet "The Rolling Stone Album Guide". 87 år gamle Seeger kan etter et liv i motvind endelige høste æren for sin formidable kulturelle, politiske og humanitære innsats. I 1973 oversatte Lillebjørn Nilsen Seegers "The Rainbow Race" til norsk. Den ble hetende "Barn av regnbuen". Sangen om en himmel full av stjerner lå fem måneder på VG-lista, og ble Nilsens store gjennombrudd. - Jeg ble overrasket over gjennomslaget. Jeg hadde hue så langt inne i Pete Seeger at jeg ikke hadde tanke for norske slagere. Siden den gang har jeg fortvilet prøvd å forklare at det er en Pete Seeger-låt, men ingen vil høre. Jeg har prøvd å få NRK radio til å spille originalen - uten å lykkes. - Hvorfor, tror du? - Jeg vet ikke. Den ble en folkekjær sang. Den er vår. Den er liksom norsk, sier Nilsen. - Låten ble til på en flyreise mellom Japan og USA. Flyselskapet hadde trykket opp blanke noteark og utlyst en sangkonkurranse. Seeger vant ikke, men han fikk en norsk hit. Det var rundt 1960 at Lillebjørn ble truffet. Den gang var han liten og het fortsatt bare Bjørn. Moren hørte på "Morgenmelodiene" på NRK. Og der, blant pertentelige Pat Boone-låter, dukket det opp banjopling og en frisk stemme. - Det var Pete Seeger. Det var helt annerledes. Det gikk rett hjem hos meg. På sløyden bygde jeg en banjo. Jeg hadde aldri sett en i virkeligheten. Bare på bilde. Jeg har den ennå.

Sang med Seeger.

Mange år senere i, 1990, fikk Lillebjørn Nilsen en telefon fra Tønder-festivalen i Danmark. Pete Seeger sto på plakaten og hadde bedt om å få spille med Lillebjørn.- Han hadde på et eller annet vis hørt om meg. Jeg var ikke sen om å si ja. Jan Eggum ble med som koffertbærer. Plutselig mens vi sto på scenen, sa Seeger: "Jeg vil synge "Oleanna". Jeg var ikke forberedt. Jeg hadde ti sekunder på å huske teksten. Men jeg klarte det, og vi sang annenhvert vers. Dansk TV tok opp og innspillingen er nå lagt ut for nettsalg av plateselskapet Grappa. Nilsen ble kjent med Seeger og hans kone Toshi. Men også Aro Guthrie, artistsønnen til den minst like legendariske folkartisten Woody, var på festivalen. Sammen med en rekke andre folkmusikere. - Vi spilte en avslutningskonsert alle sammen. En svær amerikansk banjospiller som heter Eric Weisberg grein av stolthet over å stå sammen med Seeger. "Therés only one of him in the universe", gjentok han. I tillegg til seljefløyta fikk Seeger et eksemplar av sangboken "Tekst og musikk Lillebjørn Nilsen". - Dagen etter kom han og sa at han hadde spilt seg gjennom hele boka. Siden har de vært venner. Lillebjørn var konsulent på Seegers sangbok og selvbiografi "Where Have All The Flowers Gone" (1993), og de snakket sist sammen på julaften for noen måneder siden.

Folkfeber på Ila.

Lillebjørn Nilsen vokste opp på Ila i Oslo. På et eller annet vis fikk han etter hvert tak i Seegers bok "How to play your five string banjo". Interessen spredte seg i Ila-området. Innenfor et par kvartaler fantes på midten av 1960-tallet omtrent alle banjospillere i hele Norge: Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Morten Bing og Eilif Amundsen (begge senere medlemmer av Folque). - Vi var en enklave av Pete Seeger-entusiaster. Plater var ikke lett å få tak i. Da Lillebjørn spurte etter Peter Seeger i en plateforretning, kom de drassende med en plate av Peter Sellers. Men i nabolaget viste det seg å ligge en gullgruve. - Vi fant en bra dealer i den katolske bokhandelen i Akersgata. Platene var billige også. - Hva skyldtes det at dere tenåringer fra Oslo ble hektet på banjo midt i The Beatles-tiden? - Vi var interessert i The Beatles også. Jeg var i Sjølysthallen og så The Rolling Stones i 1965. Gitar var gitar. Men den helkommersielle pop- og rockmusikken var likevel fjernere enn folkmusikk. Folkinteressen på Ila forplantet seg til Dolphins, der folk som Øystein Sunde, Ole Paus, Finn Kalvik og Kari Svendsen sto på scenen. - Var folkinteressen også en konsekvens av en politisk oppvåkning? - Vi var ikke voksne nok til å forstå den mer skolerte politiske tenkningen med Marx, Lenin og sånn. Men vi fulgte med på nyhetene om borgerrettsbevegelsen i USA. Nyhetene fra sørstatene gjorde inntrykk. Det at soldater måtte beskytte ei 18 år gammel svart jente bare fordi hun ville inn på universitetet og studere.

Svartelistet Seeger.

Pete Seeger sto i fronten for borgerettsbevegelsen allerede tidlig på 1950-tallet. Den gang store deler av USA praktiserte raseskille. Han ble innkalt til høring foran komiteen til senator Joseph McCarthy i 1955. Seeger ble beskyldt for uamerikansk virksomhet og svartelistet fra radio, TV og underholdningsindustrien. Boikotten varte i 17 år. Johnny Cash var den første som tok Seeger inn i varmen igjen. Da han sa at han ville ha med Seeger på "Johnny Cash Show", hylte TV-sjefene opp: "Det går ikke an! Han er kommunist!". Da sa Cash: "Hvis jeg ikke får med Pete Seeger, kan dere glemme hele serien." Det er noe av det tøffeste jeg har hørt, smiler Lillebjørn Nilsen. - Den endelige gjenreisningen kom med Bill Clinton. Han ga Seeger den høyeste amerikanske kulturdekorasjonen i Det hvite hus. Dette fungerte som en reparasjon, ikke bare for Seeger, men for alle som ble utsatt for mccarthismen.

Hylder musikkarven.

Ved siden av "Barn av regnbuen" har Lillebjørn Nilsen spilt inn fire låter fra Pete Seegers repertoar. En av dem er den norske sangen "Oleanna". - Hva synes du om Springsteens versjon av Seeger? - Jeg har bare hørt "John Henry", og det spruter av den. Springsteen har skjønt at han ikke har skapt sin musikk i et vakuum. Nå betaler han husleie med et smil. Han har edle hensikter. Han vil gjøre oss oppmerksom på arven. Mange unge tror at ting bare oppstår i deres tid. Et eksempel: Jan Eggum hadde aldri hørt om Arlo Guthrie da vi møtte ham. Da han harvet i gang på gitaren, sa Jan: "Han må ha hørt på Bob Dylan". Jeg sa: "Hør Jan, du har mye å lære". If I had a hammer
If I had a hammer
I'd hammer in the morning
I'd hammer in the evening
. . . all over this land,
I'd hammer out danger
I'd hammer out a warning
I'd hammer out love between all of my brothers and my sisters
All over this land.Tekst og musikk:
L. Hays og Pete Seeger