- "Blå lys..." hulket faren min. Jeg var ni år gammel, og sammen hørte vi på Vazelina i bilen. Vi hørte alltid på Vazelina i bilen. "... du lot meg stoppe på Skreia".

Fatter’n hadde hvite tennisshorts, mye luft på stemmen og en liten vibrato. Bilen luktet sterkt av Lagerfeld, varm vinyl og en anelse rakfisk som fortsatt hang igjen etter julesesongen.

Han simpelthen elsket Vazelina Bilopphøggers og deres humoristiske tolkninger av kjente og kjære slagere. "Lada tel Hønefoss", "Surfbrett" og "Da var det schäferen beit". Jeg tror til og med at jeg fortsatt kan hele teksten til "Vanvidd Arvid", som var B-siden på "Knekkebrød"-singelen i 1984.

25 år senere er fatter’n pensjonist, men Vazelina holder fortsatt på, nå med det første studioalbumet på 11 år.

FRP-koden?

Er det en slags FRP-kode, dette her? En jovial, jordnær stil som folket kan relatere seg til, med finkulturen i den helt andre enden?

- Høgger'n har påstått i 26 år at det er utseendet som er nøkkelen. Sex appeal, rett og slett, flirer Jan Einar Johnsen.

Eldar Vågan er, for en gangs skyld, mer alvorlig.

- Nei, vi kan ikke spille inn ting vi tror alle kommer til å like, mener han. - Vi må lage det vi liker selv. Publikum gjennomskuer det lett hvis det blir en salgsvare.

Ikke bare tull

Det er uvant å se Eldar Vågan legge ansiktet i alvorlige folder og snakke seriøst om livet med Vazelina, men de bedyrer at det på ingen måte er bare tøys, det de holder på med.

- Det hender jo at man står på scenen og bare har lyst til å grine, sier Eldar. – Men med årene har vi vært med på så utrolig mye, og vi har lært oss å bare kline til med største overbevisning, uavhengig om en av oss har en dårlig dag.

- Det er ikke bare sludder og fanteri, slik folk sikkert kan tro, mener bandets nye vokalist Kjetil Foseid. – Det er seriøs og planmessig jobbing, og jeg får kjørt meg skikkelig i studio, smiler han.

Ny vokalist

Kjetil er unggutten, hvis man kan kalle en mann i midten av 30-årene det, som har fått i oppgave å fylle de digre skoene til Viggo Sandvik, Vazelina Bilopphøggers’ faste vokalist gjennom 25 år. Men det tenker han lite på.

- Jeg tenker at det er en grunn til at de ville ha meg med. Og jeg er jo ikke helt fersk i faget heller.

Jan Einar trår støttende til.

- Folk tenker nok mer på det enn Kjetil gjør. Og jeg er sikker på at Viggo Sandvik fortsatt får høre at han ikke synger slik som Bjørn Berg, som var vokalist på debutalbumet i 1980, forklarer han.

Fra Dokka til Dovrehallen

Den gangen fikk bandet 360 kroner for å spille på Dokka skole, og derfra var veien kort til mer lukrative spillejobber.

- Jeg husker godt Gerhard Helskog, med skinnjakke og en... tja, annerledes frisyre, som hoiet og skrek da vi spilte på Dovrehallen. Han fikk tilsnakk av vakta, som av alle ting gikk rundt med gummistøvler og ropert. Det var tider, ler Eldar.

Gjennom mer enn 25 år har de vært med på mye rart. Så mye rart at de kan gjøre nesten hva som helst uten at noen reagerer på det.

- Under rally-NM en gang spilte vi inn musikkvideo, og da Høgger'n la en diger limousin i breisladd i 150 km/t, var det ingen som reagerte i det hele tatt, sier Eldar.

- En annen gang plasserte Høgger'n flatklemte bilvrak på alle parkeringsplassene rundt kvartalet rundt Dizzie, men det var det heller ingen som la merke til. Bortsett fra en som hadde feilparkert der tidligere på dagen og trodde at Trafikksjefen hadde lagt om rutinene, ler Jan Einar.

Slu mediaplan

Høgger'n har imidlertid klekket ut en slu plan for å kapre helsider i avisene.

- Jeg søkte på engleskole på særskilt grunnlag, men kom ikke inn, sier han, tilsynelatende alvorlig. – Så jeg starter min egen i stedet.

Og så ser jeg det, et helt tydelig bilde. Høgger'n som rektor på egen engleskole i bilopphuggeriet i Hunndalen.

Og på første rad sitter fatter’n – med hvit tennisshorts og Lagerfeld – og nynner på "Fin som en præst".