- Det er mange som ønsker å legge føringer på det jeg gjør. Og jeg møter folk som savner den Bjørn Eidsvåg som sto frem midt på 1970-tallet. Det var en periode der jeg hadde behov for å ta et oppgjør med min pietistiske oppvekst i Sauda og med en konservativ kirkeledelse. Jeg forsøkte å skape en ny forkynnelse ispedd politisk budskap. Det var riktig da, men jeg forsto at det ikke var min vei videre. Jobben som sykehusprest i Lier gjorde noe med meg. Jeg så hvordan mennesker strevde med livene sine. Jeg valgte å skrive til trøst, og det er fortsatt nøkkelen til min virksomhet, sier Bjørn Eidsvåg.- Den kjente sangen, salmen, "Eg ser", fra 1983 ble med andre ord retningsgivende for deg?- Ja, jeg forsto at jeg var på sporet av mitt eget kunstneriske uttrykk, samtidig som det var tankevekkende å oppleve hvordan den enkle sangen fylte et behov hos folk.

Kunst som løsning.

I disse dager foreligger biografien om Bjørn Eidsvåg. Den er skrevet av Randi Berge Svendsen. Boken er lagt opp kronologisk. Vi følger Eidsvåg gjennom livet. Det var Bjørn Eidsvågs eget ønske at den ble skrevet. Hvorfor?- Jeg opplevde et tiltagende press om å utgi en biografi, og nærmest i frykt for at det ble utgitt en uautorisert bok med mange feil, bestemte jeg meg for å ta kontroll selv.- Det er den negative begrunnelsen, hva er den positive?- Et håp om å skape en meningsfylt fortelling av livsløpet, fra oppvekst i et til dels sneversynt og lite miljø til det å bli en av de mestselgende artistene i landet. Det er en underlig vei.- Forholdsvis mange som har vokst opp i strenge og pietistiske miljøer ender som kunstnere, hva kommer det av?- Det er et spennende tema. Jeg tror det har noe å gjøre med at samtidig som vi lærer de store og grensesprengende fortellingene, for eksempel om Jesus, vokser vi opp i miljøer som er ekstremt konforme og lite åpne. Det blir et enten eller. Et håpløst valg. Slik kan både opprørstrang og uttrykkstrang forløses. Kunsten blir løsningen.- Hvordan forklarer du ditt eget oppgjør?- Motsetningene ble for store. Bedehusfolk og kirkeledelse snakket om nåde og om det å komme som en er. De løy. Vi kunne ikke komme som vi var. Vi hadde for langt hår. Vi spilte gal musikk. Vi snakket for åpent om sex, og vi var mer engasjert i det som skjedde i verden enn i bokstavtro samlivslære. - Du er fortsatt prest, det vil si at du ikke har frasagt deg ordinasjonsløftet, hvorfor ikke?- Fordi jeg fortsatt tror. Om enn annerledes. Jeg er ingen skrifttro prest eller artist, og har flere ganger vurdert å gi tilbake kappe og krave. Hadde det vært en ordning der en kunne gjøre det, men med mulighet for å få det tilbake, hadde jeg kanskje gjort det. Jeg får meg bare ikke til å gå til biskopen og si at jeg ikke lenger deler kirkens lære.- Hvorfor ikke?- Jeg vil ikke.- Du vil heller være et hår i suppa?- Det er dine ord.- I boken møter vi en splittet Bjørn Eidsvåg, som utenfor scenen kan være en stor mann, på grensen til det pinlige, mens du på scenen bedriver sjelesørgeri som beveger, hva bunner denne motsetningen i?- Det der strever jeg med å komme til bunns i selv. På scenen har jeg ansvar. For profesjonaliteten, for mine kolleger som spiller med og for det å gi, kanskje til et tusen mennesker. Jeg opplever det som et enormt ansvar. Og så, etterpå, tror jeg ikke helt på at det har gått bra. At jeg er bra, derfor søker jeg mer selvbekreftelse. Eller kanskje straffer jeg meg selv. . .- Straffer?- Jeg er jo vokst opp med at Gud skal ha æren, du er ikke noe i deg selv. Det sitter dypt, og jeg utelukker ikke at det slår ut som noe negativt. Jeg ser det bare ikke selv, reaksjonene kommer alltid overraskende på meg.- Må ikke en kjent artist, som også er prest og som krangler med en nattportier om øl, finne seg i at historien kommer på trykk? - Nei, han eller hun må ikke, men jeg forstår nå bedre at det skjer enn jeg gjorde før. Jeg er langt mer oppmerksom på den biten nå.- Du mangler den siste platen til en trilogi, "Tålt" kom i 2002 og handlet om kjærlighet, "Nåde" kom i fjor og kretset om liv og død, hva blir neste?- Lyst. Hva gir livet glede? Den skal handle om livsgledens forskjellige fasetter. Jeg vil også svært gjerne lage et ekte rekviem for scene, sier Bjørn Eidsvåg. Altså en sjelemesse. Til trøst.