Sandra L. Peevers har det travelt på stand 105 på verdens største bransjemesse for utøvende kunst (APAP) på Hilton hotell i New York. I år har hennes agentbyrå On Queue satset på skandinaviske folkemusikere.

- Timingen er god.

Miljøet for verdens- og folkemusikk i USA tørster etter nye typer musikk. Og den skandinaviske musikken har ennå ikke flommet over markedet, sier Peevers. På APAP-messen i fjor møtte hun Lene Furuli fra Norsk Folkemusikkformidling, som inviterte henne til verdensmusikkfestival i Førde og Folkelarm i Oslo. Resultatet ble at Peevers valgte seg fire norske artister og en norskbritisk gruppe blant de nordiske utøverne hun har solgt inn til konsert- og festivalarrangører på APAP-messen de siste dagene.

Inngangsport.

Saksofonisten Karl Seglem og hardingfelespilleren Håkon Høgemo har spilt for kresne produsenter, først på Hilton lørdag, deretter for fullt hus på Scandinavia House mandag kveld. - Vi får se hva dette fører til, sier Seglem nøkternt. Han har ikke spilt i USA siden 1992, men vant nye fans i New York med sin musikklek på sax og bukkehorn. Han og Høgemo ble i helgen booket til to festivaler til høsten, en i Minnesota og en i Indiana. - Festivalene er inngangsporten til turnéer og konserter i USA for artister som ikke er kjent her fra før, sier Peevers. Hun understreker at miljøet for verdensmusikk, eller folkemusikk, er kresent. Artistene må være gode for å lykkes i USA.

Nyskapende tradisjon.

- Mitt mål er å selge inn artister som ikke bare bevarer, men som utvider sin musikk, sier Peevers. Hun mener "hennes" norske musikere gjør nettopp det - de utvider grensene for den tradisjonelle musikken, samtidig som de bevarer kjernen. - Vokalisten Unni Løvlid er for eksempel veldig progressiv, hun utforsker mye med stemmen sin, men hun kjenner sine røtter, sier Peevers. Løvlid fikk da også trampeklapp for sin opptreden i Scandinavia House. Det samme gjorde Benedicte Maurseth, som aldri har vært i USA før, og som spiller på en hardingfele fra 1720. - Min drøm er å spille en konsert på Metropolitan Museum i New York. Der har de tre hardingfeler fra samme epoke som den jeg spiller på. De ble antagelig tatt med hit av norske innvandrere. I alt finnes det i dag 30-40 hardingfeler fra tidlig 1700-tall, sier Maurseth.

Sverige foran.

Både Peevers og flere produsenter på APAP forteller at de har jobbet lenge med svenske artister. - Sverige har vært flinkere enn oss, de er mye lenger fremme i eksport av folkemusikk, sier Lene Furuli. Men nå mener hun at Norge har fått så mange gode utøvere at det er på tide å satse mer på utlandet. Dessuten har mangfoldet økt. Høgemo nærmer seg jazz i samspillet med Seglem, og Sarah-Jane Summers er blitt Skottlands eneste hardingfelespiller. - Jeg bruker hardingfelen til å spille mer enn norsk folkemusikk, forteller Summers, som sammen med norske Anne Sofie Linge Valdal og britiske Ewan MacPherson utgjør gruppen Fribo. Derek Andrews, en konsertarrangør fra Toronto i Canada, mener norske folkemusikere har et potensial i Nord-Amerika. - Publikum er nysgjerrige på hardingfelen, og markedet for folkemusikk vokser. Husk at Bob Dylan og Joni Mitchell bidro til å gjøre denne musikken bredere, sier Andrews på bransjemesse i New York.