Les også: Opprør mot eget lydbilde

Thomas Dybdahl har tatt seg god tid med oppfølgeren til Science fra 2006. Tiden har han brukt godt og overrasker oss storligen. Musikeren, sangeren og komponisten har kastet sikkerhetsnettet og strekker seg mot nye popmusikalske høyder.

Oktobermelankolien har fått hvile til fordel for et oppkomme av nye klanger, sampler, mørke og lyse lydcollager, grooves og en falsettsang som går rett i hjertet. Låtene bygges lag på lag og skaper mektige stemningsøyeblikk om tempoet roes ned eller skrus opp. Det skjer så mye vidunderlig underveis i den musikalske miksen at du søker deg tilbake gang på gang. Til stadig nye lekkerheter.

Dette er moderne, eksperimentelt og fengende. Waiting for that one clear moment er utrolig fikst skrudd sammen. Utsøkt originalt og personlig. Gjennom bruken av noen utvalgte vokalgjester får enkelte sanger en ekstra dimensjon. Et tilleggselement som hever dem ytterligere. Susanne Sundførs følsomme bidrag på «Blackwater». Japansk-skotske Clara Uchimas overraskende, men desto mer virkningsfulle sang og tale på «The world is over you». Til sist er det Nina Nilsens utrolig sårsøte stemme på «The world is my oyster».

Legg til Noam Chomsky-samplen på åpningssangen og bruken av glidende antydninger mer enn rett i trynet opplagtheter. Lydbildet er full av rytmiske og klanglige fangarmer som fanger deg i sitt grep.

Resultatet er blitt et spenstig, mangfoldig og uvanlig smekkert lappeteppe av et soulalbum marinert med psykedeliske popelementer. Dybdahl inntar ulike posisjoner hvor han antyder, lokker, presiserer, messer og forfører med sine sanger og sine vidunderlige vokale nyanseringer.

Det denne platen først og fremst understreker er at ingen lager musikk i et vakuum. Man påvirkes, inspireres og tar til seg av så mangt. I Thomas Dybdahls tilfelle har han klart å samle alle sin ulike helter til et hele og står selv frem som den store maestro.