• –Jeg er fremdeles litt sjenert når jeg blir tatt bilder av, sier musiker, forfatter og performancekunstner Jenny Hval.

    FOTO: TRYGVE INDRELID

Musikeren. En skapelsesberetning

Musiker Jenny Hval vet ikke alltid hva hun vil. Men det er i alle fall noe annet enn det verden foreslår.

Å kalle Jenny Hval for musiker i ingressen er kun gjort av plasshensyn. Sannheten er at hun er ... vel, hun er Jenny Hval. Som Jenny Hval hender det hun spiller gitar, det hender at hun sitter og hører på lyder hun har inni seg, eller utenfor, hun tar dem opp, hun klipper og limer og føler seg frem. Hun skriver tekster hun siden forsøker å spille på den nevnte gitaren, og når hun går på scenen, så mener hun at hun skylder publikum å gjøre noe annet enn hun gjorde sist hun sto på en scene. Nå sitter hun på kafé Pascal i Tollbugata og vrir seg under mine spørsmål. Det er liksom ingenting som passer.

–Hva betyr det etter ditt syn å skape noe originalt?

–Jeg er ikke opptatt av å skape noe originalt.

–Hvordan synes du det legges til rette for nyskaping i Norge?

–Vanskelig spørsmål. Nyskaping er sjelden et resultat av tilrettelegging. Samtidig er noe tilrettelegging viktig – kvinners frigjøring er for eksempel en forutsetning for at mange nye stemmer fikk komme til med sitt uttrykk.

–Hva betrakter du som det viktigste du har gjort? Eller er «viktig» kanskje ikke et kriterium du bruker?

–Jeg bruker ikke noe kriterium. Den viktigste erfaringen jeg har gjort, er studiet i Australia. Nesten synd – det burde kanskje vært mer inspirerende for meg å komme hjem.

Fra scratch

Det Jenny Hval velger bort når hun velger studiene som «viktigst», er en rekke publiserte tekster, to CD-utgivelser og romanen Perlebryggeriet, som kom i fjor høst.

–Det er forresten én ting jeg syns var viktig. Et essay jeg skrev i Samtiden i 2008. Det het David Bowie – min mor.

–Hva er dine planer fremover nå?

–Det kan jeg ikke svare på. Hver gang jeg svarer på det spørsmålet, blir det en løgn etter to måneder. Hva jeg skal, det forandrer seg hele tiden, og jeg liker at det får være sånn. Men jeg har lyst til å lage ting som tar tid. Og det blir musikk neste gang.

–Du, det virker som du ikke syns noen spørsmål passer helt – at du må si alt på nytt og på din måte – hvorfor er det sånn?

Jenny Hval blir sittende taus med hendene i det blå fanget.

–Det er bare det at jeg trenger å rydde før jeg svarer, sier hun stille. –Jeg liker å skape en åpen flate slik at jeg kan skape verden på nytt. Slik at det jeg sier blir mitt og ikke noen andre sitt.

–Hvordan påvirker dette måten du jobber på?

–Jeg jobber akkurat sånn. De første tekstene jeg skrev der jeg følte at noe viktig skjedde, noe som var bra, var nettopp skapelsesberetninger. Jeg begynner fra scratch hele tiden.

–Kanskje det er årsaken til at du oppleves som nyskapende?

–Ja, kanskje det. Når jeg skaper noe er det å kjenne verden for første gang hele poenget, sier Jenny Hval. Hun smiler fem ganger under intervjuet, dette er én av dem. Under fotograferingen er det alvoret som dominerer.

–Jeg er fremdeles litt sjenert når jeg blir tatt bilder av, sier hun og smiler igjen.

–Men jeg opplever at det er et dypt alvor i deg – er det slik du ser på det du skaper også?

–Ja, det er klart jeg tar det alvorlig. Jeg fikk i et intervju på en festival spørsmål om hvorfor jeg driver med det jeg gjør, og etter jeg hadde svart, konkluderte intervjueren med «But the most important thing is to have fun, isn’t it?» Og jeg svarte: «No, the most important thing is art, of course.» Jeg kjenner meg ikke igjen i dette med at musikk bare er å ha det gøy, og kanskje er det en av årsakene til at jeg ikke føler meg helt hjemme i popgenren. Men det betyr ikke at jeg ikke bruker humor i det jeg lager – snarere tvert imot. Et uttrykk kan jo være både dypt alvorlig og humoristisk.

Kløe

Når Jenny Hval fra tid til annen tvinges til å forholde seg til andres verden, for eksempel fordi hun må skrive søknader for å få støtte til neste kunstneriske prosjekt, hender det hun blir bekymret.

–Støtteordningene har vært bra for meg, bare for å ha sagt det. Spesielt fordi jeg befinner meg musikalsk utenfor mainstream pop og rock, og dermed ikke tjener de store pengene på CD-salg eller radiospilling. Støttepenger gir meg lov til å gå imot strømmen. Samtidig er det ikke alle typer prosjekter som gjør seg bra på en søknad, det er ikke alt som er like lett å sette ord på. Det er vel også en utfordring å unngå at kunsten skal begrense seg og bli høflig og politisk korrekt under statlige støtteordninger, sier hun, som i tillegg til musikk og tekst er opptatt av performance. I Australia jobbet hun med teater hvor hun opptrådte med musikk, uten at det var snakk om en konsert.

–Det var mer en scenebasert plate, med mye fokus på lyd og lys og langsomme bevegelser.

I performancekunsten får Jenny Hval det hun liker aller best: En ny verden hver eneste gang. Akkurat hva publikum føler er hun ikke så opptatt av, så lenge de føler noe.

–Når folk kommer og sier at de begynte å klø da de leste boken min, da føler jeg at jeg har lykkes.

Les også

Siste fra Musikk

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Jenny Hval

Hvem: Jenny Hval (29), musiker, performancekunstner og forfatter. Studerte skrivekunst og performance i Australia, kom hjem til Norge for fem år siden. Lager egen musikk under navnet Rockettothesky, og kom med sin debutroman Perlebryggeriet i høst. Hvorfor: Imponerer med sin allsidighet og evne til å kombinere forskjellige kunstneriske uttrykk.

Siste nytt