Popveteraner holder koken

Fra 1965, i det kjente EMI-studio i Abbey Road i London, den første store besetningen av The Hollies: F.v. Tony Hicks, Allan Clarke, Graham Nash, Bobby Elliott og Eric Haydock.

FOTO: Pressebilde

–Da vi begynte å spille i Manchester i 1962– 63, regnet vi med å kunne holde på i tre år. Vi klarte det, og det ble litt lenger også, sier han med britisk understatement. –Det var ingen av oss som tenkte det skulle gå slik – når du er så ung, så tenker du ikke særlig på fremtiden.

Med trommeslager Bobby Elliott har Hicks vært med fra starten i et band som i dag teller seks musikere. Oppkalt etter Buddy Holly og kanskje også etter planten kristtorn, slo de igjennom i den store pop/beat/Merseyside/British Invasion-bølgen midt på 1960-tallet, og Hollies var etter Beatles og Stones den største hitmaskinen blant alle de såkalte «groups» som preget ungdomstiden for en generasjon. Over 20 topplåter på de offisielle listene, 11 singler og fem album på VG-listen, slagere som «Bus Stop», «Carrie Anne»,« I can’t let go», «I’m Alive», «Gasoline Alley bred» og – ikke minst – den verdenskjente «He ain’t heavy, he’s my brother», i 1969.

FOTO: Faksimile

Elton var der.

En plate der studiomusikeren som betjente tangentene under opptakene, forøvrig het Reginald Dwight – senere kjent som Elton John.

Hicks synes det er flott å komme til Norge igjen og spille ikke én, men to konserter, siden den planlagte ble utsolgt etter kort tid.

Om han husker noe fra 1966? Han tenker lenge, det blir stille i telefonen. –Jeg er nesten sikker på at Graham var i en butikk og kjøpte en tekanne i glass, noe typisk skandinavisk servise. Og så mener jeg å huske at vi traff en norsk jente, og at jeg ble invitert hjem til henne, og at moren var tannlege ¿ han bryter ut i latter.

–Vi har i det hele tatt hatt en «wonderful time», bekrefter Hicks, og lover å spille alle hitlåtene på veldedighetskonsertene på Sentrum Scene som en 60-år gamle norsk lege og Hollies-fan, Knut Skyberg, har fått i stand på egen hånd. Overskuddet går til hjelpearbeid i Nepal.

Noen av de mest markante medlemmene har etter hvert forsvunnet, eller har måttet kaste inn håndkleet. Gitaristen og sangeren Graham Nash ønsket i 1968 å gjøre noe litt annet, et annet sted, og dro til USA der han ble en del av supergruppen Crosby, Stills & Nash, etter hvert også med Neil Young. Vokalisten Allan Clarke, en stemme som preget hele 60-tallet i Storbritannia, ga seg første gang i 1971 for to år, kom så tilbake, men måtte til slutt, i 1999, gi seg etter sykdom og trøbbel med stemmen.

–Jeg treffer stadig Graham og Allan, vi er kjempegode venner, forteller Hicks, som sammen med blonde Elliot bak trommene (68) sørger for den nødvendige kontinuiteten og at Hollies’ umiskjennelige «sound» holdes ved like.

De fleste av gruppens tidligere og nåværende medlemmer ble hedret da The Hollies i mars i år ble innvotert i den berømte amerikanske Rock’n’ Roll Hall of Fame, et pantheon for de aller beste levende og døde rockemusikere.

Tar hitsene.

–Hvis vi har hatt en oppskrift på å kunne lykkes, selv om vi stort sett er borte fra hitlistene nå, så er det vel at vi har et sceneshow der folk kjenner igjen The Hollies, at det er oss, sier Hicks. –Vi spiller noen nyere sanger fra et par album vi har gjort de siste årene, som «Then, now, always» fra i fjor, men vi spiller mest det folk er kommet for å høre, alle hitsene. Og vi har jo noen, bemerker han tørt.

Hvilke sanger han liker best å spille? –En hel haug, bare nevn dem! «He ain’t heavy» var jo veldig annerledes enn det som kom før, men en flott sang. Det var rockelåten «Long cool woman in a black dress» også. To favoritter, absolutt.

Gruppen har fortsatt jevnlig konserter både på de britiske øyer og utenlands, selv om også de er blitt færre enn på 60 og 70-tallet. –Før var flyreiser så mye enklere, mye mindre mas. Med alle sikkerhets- og bagasjesjekker, all tid som går med på flyplasser, begynner det å bli litt for voldsomt. Virkelig hardt arbeid, sukker gitaristen.