På bordet står et tomt glass med en tom røykpakke oppi. Ved siden av står en tom vinflaske. I sofaen sitter en nydusjet mann og sier han satt oppe og pratet utover natten. En ny fin dag har startet i stuen til Pål Angelskår. - Det hender jeg kommer til Jon og sier jeg har laget en sang som ikke handler om jenter. Da ler vi litt, sier Pål og titter bort på gitarist Jon Arild Stieng. Minor Majority har trukket bena godt opp i sofaen. Minor Majority ligger i spilleren på stereoanlegget. Den mørke, behagelige stemmen kommer over bordet. Den kommer fra høyttalerne i bakgrunnen: "Getting used to the silence. Used to waking up alone" åpner Minor Majoritys "Up For You & I" som ble gitt ut i går. Det er den stemmen som på en måte inviterer lytteren hjem til Angelskår. Inn i stuen. Inn i livet hans. Han er klar for deg og ham. - Veldig ofte blir jeg spurt om jeg er trist, men jeg synes låtene kan være ganske glade, jeg. Handler det om jenter, eller du skriver i "jeg"-form, kan du være sikker på at noen spør om du er deppa. Men love songs er det som tar meg mest. Fine kjærlighetssanger rører meg. Dolly Partons "Jolene" og Cohens "Famous Blue Raincoat". Ikke at tekster som ikke handler om mellommenneskelige forhold er dårlige, jeg bare legger ikke merke til dem, sier Angelskår og tenker seg litt om. - Nick Hornby sier vel at det ikke er alkohol eller narkotika du skal passe deg for, men å høre for mye på popmusikk. I popsanger ligger det mye kjærlighetssorg. Det gjør noe med livet ditt. Og jeg har nok hørt for mange popsanger, sier Pål. Han har lenge hatt lyst til å skrive den ultimate kjærlighetssangen. - Det har jeg fortsatt, for det er en egen disiplin. En du møtte, en du ikke fikk møtt, brudd. Dette er noe alle kan noe om. Alle har gledet seg til å treffe noen, vært ensom, vært happy, gruet seg. Skriver du sanger om gutter og jenter, går du aldri tom. - Skriver du om konkrete historier fra virkeligheten?Han sier ja og peker på høyttaleren. Noen ganger, så. Som til den sangen som duver gjennom den grønne stuen med grått formiddagslys nå, "She Gave Me Away".- Det er fra ungdommen. Nå skal jeg være forsiktig. Det var en fyr som fortalte en løgn og ble avslørt. Nei, kan jeg slippe? Jeg tar ofte utgangspunkt i en kul linje som jeg synger om igjen og om igjen. Som her, sier han og tenker på lyden som er i rommet. "I'm not coming with you tonight" synger han.- Hvorfor ble du ikke med? Jeg sang den linjen mange ganger. Andre ganger sitter jeg om kvelden med stearinlys for å få ut grumset. Jeg gjør begge deler. - Inviterer du lytteren nærmere enn andre artister?- Ja, det tror jeg. Mange er redde for å utlevere seg selv, å være personlig, det blir ofte sett på som sytete. Det er en sjanse man må ta, og jeg vet at jeg flere ganger har falt ned på feil side, andre ganger har lytteren kommet nærme.

En rockeduo

I fjor ga Minor Majority ut "If I Told You, You Were Beautiful", og radiohiten "Dancing In The Backyard" ledet stillferdig an til Spellemann-nominasjon og norgesturné´. "Up For You & I" har et mørkere lydbilde enn forgjengeren. - Det forrige albumet var sparsommelig, så det var deilig å gjøre det litt større. Vi har med trommisen fra Thulsa Doom, og han spiller ikke lett, sier Jon Arild Stieng. Ti musikere var innom studio. På Norgesturneen som starter nå, er det første gang Minor Majority har med bass og trommer. - Det er lettere å høre på popmusikk med trommer. Vi er vel blitt litt lettere å høre på, sier Jon. Ofte kommer Pål med en skisse til Jon, som så legger på gitar. - Jeg prøver ofte å spille gitar som om den var et piano, sier han. Ved siden av ham står en omfattende platesamling i Påls stue. Sortert med alfabetiske pappbiter som stikker ut. Der inne ligger kjærlighetssangene. - Vi har mange mollakkorder, men det er blitt noen i dur denne gangen. Selv om grunnstemningen er melankolsk, ligger det alltid en poplåt i bunnen, sier Jon Arild. - Men egentlig ser vi på oss som en rockeduo. He-he, svarer Pål. Han får en tekstmelding med beskjed om en 6'er for albumet i Avis1. Han og Jon smiler forfjamset. - Jeg blir stressa. Venter egentlig bare på når folk gjennomskuer oss. Jeg føler jo at vi lurer dem litt, da, ler han. Elvis og en sigøynerdame stirrer ned fra den lysegrønne veggen i Angelskårs stue. Musikken har stoppet. Pål har akkurat sunget at han fortsatt har smaken av tyggegummien hennes i munnen. Kaffekoppene har sluttet å ryke. Selv vennlig inviterte gjester må vite når besøket er over. PS: Minor Majority holder minikonsert på Platekompaniet i Oslo City kl. 17.00 tirsdag ettermiddag.