Årgangsrock. Med over tretti plateutgivelser, og et omdømme som de fremste representantene for progrocken med seg i bagasjen, var det noen erfarne herremenn som tyve minutter forsinket dro igang en tre timer lang progrockaften med klassikeren "Going for the One". Deretter fulgte både nytt og gammelt låtmateriell som perler på en snor, til stor fornøyelse for et entusiastisk og godt voksent publikum.Selv om bandet har opplevd stor gjennomtrekk av medlemmer gjennom årenes løp, blir Jon Andersen, Chris Squire, Alan White, Rick Wakeman og Steve Howe, som har spilt sammen siden 1972, av mange regnet som selve originalbesetningen. Også av bandet selv.- Vi føler det er denne gjengen som utgjør kjernen, selve soundet til Yes. Det er nettopp derfor det er så morsomt at vi har kommet sammen igjen. Vi har en kjemi som er vanskelig å forklare, og vi er minst like gode i dag som vi var den gang, sier trommeslager Alan White.

Ny generasjon

Etter 35 år på scenen har Yes fått en ny generasjon fans, det merket man også i Spektrum i går kveld. De som forlengst hadde passert 50, hadde selskap av langt yngre følgesvenner. Daniel Isaksen fra Oslo er bare 22 år, men allerede stor fan av Yes.- Dette er avansert musikk, utført av gutter som kan sine ting, sier han. Progrockinteressen ble vekket bare for få år siden.Den nye generasjonen har også bandmedlemmene merket seg.- Det er åpenbart at mange har blitt hjernevasket av sine foreldre, for det kommer stadig yngre folk og forteller at de har blitt hektet på musikken. Også det gamle stoffet vårt. Nå er det vanlig at det er tre generasjoner som kommer på konsertene våre. Det gjør oss litt stolte av å tenke på at låtene lever 30 år etter de ble laget, sier White.70-tallets Yes var mest kjent for låter som sjelden varte under 20 minutter. Konserten i går serverte flere smakebiter på det gamle Yes. Og selv om 1980 og 1990-tallet markerte et stilskifte for bandet, er det ikke utelukket at det gamle lydbildet vil vende tilbake. I februar går bandet i studio på nytt.- Vi skriver alle på nye ting, og da jakter vi ikke på hits. Vi skriver musikk, og da blir det ofte lange ting, sier White. Yes besøkte Oslo også i 2001, den gang var ikke Rick Wakeman på keyboards med. Og nettopp Wakemans gjeninntreden i bandet, i går iført sin karakteristiske lange frakk, har vært viktig. - Han er et lite symfoniorkester alene, og er en viktig del av lydbildet til det originale Yes. Derfor er det godt å ha ham tilbake, sier White. Han utelukker ikke at bandet fortsatt holder på om enda ti år. Han ser i alle fall ingen grunn til å slutte, selv om de forlengst har passert 50.- Vi synes vi klarer å fornye oss, samtidig som vi er trofast mot originalkonseptet. Og vi har lysten til å holde på, da får noen heller til slutt komme å trille oss ned fra scenen i rullestol, humrer han.