Mandag 5. juli 1954. Det er 38 varmegrader i Sun studio. Det er langt på kveld. Det finnes ikke engang en vifte i lokalet, som er på størrelse med en garasje. Plateselskapssjef Sam Phillips står bak miksepulten. Han er i ferd med å resignere.Sekretæren hans, Marion Keisker, har lenge insistert på at det bor noe stort i tenåringsgutten som står og svetter foran mikrofonen. Og jo da, gutten synger Dean Martin- og Bing Crosby-låter med fløyelsmyk tenorstemme, men verden trenger ikke en crooner til. Hitlistene er fulle av dem.Countrymusikantene Bill Black (ståbass) og Scotty Moore (gitar) gir instrumental støtte som best de kan. Men gutten blir mer og mer frustrert. Etter å ha gjort et utall forsøk på Leon Paynes country-hit "I Love You Because", finner Phillips det meningsløst å fortsette. Han bestemmer seg for å ta en pause for å finne ut om dette i det hele tatt har noen hensikt.I et par måneder nå har Phillips prøvd å finne ut om gutten kan brukes til noe. I flere år har han spilt inn og gitt ut bluesplater med svarte artister. Han har sett hva denne rå, rytmiske musikken gjør med unge. Alt han trenger her i de rasesegregerte sørstatene er en hvit gutt som synger med samme løsslupne entusiasme. Lite tyder på at 19-årige Elvis Aaron Presley er mannen, samme hvor skarp og dristig han er i klesveien.Måneden før hadde Elvis møtt opp til øving hjemme hos Scotty Moore, som hadde fått i oppdrag av Sam Phillips å hjelpe gutten i gang. Elvis stilte i svart skjorte, rosa bukse med svarte striper, skinnende hvite sko, nøye tilrettelagt sleik og gitar under armen. Og noe så vulgært som kinnskjegg! Likevel mumlet han mer enn han snakket. Det var som om han var sjenert. Bill Black ble hentet inn fra nabolaget. Sammen spilte de tre seg gjennom er rekke ballader. Etter et par timer freste Elvis avgårde i sin gamle Lincoln.- Hva synes du? Spurte Moore.- Snørrhoven guttunge. Kommer her med de ville klærne og.., begynte Black.- Men hva med syngingen hans?- Ikke noe ekstraordinært, men gutten kan synge. Phillips puster tungt. Pausen har vart en stund. Han er opptatt med å redigere tapene. Guttene der ute på gulvet begynner å bli rastløse. Plutselig griper Elvis gitaren sin mens han hopper vilt rundt og synger en gammel blueslåt. Bill Black flirer, setter fra seg colaflaska og blir med på leken. Han er ingen raffinert bassist, men vet hvordan han banker rytmen ut av de grove strengene.- Bill oppførte seg som en idiot, han også. Og jeg begynte å spille med dem, forteller Scotty Moore senere.Phillips retter brått opp ryggen og snur seg. - Hva er det dere gjør, sier han?- Vi aner ikke, er svaret fra gulvet.- Vel, gjør det igjen! Phillips plasserer fingrene på opptaksknappene. Når de tre får høre resultatet etterpå, rister de på hodet:- Gode Gud, de kommer til å jage oss ut av byen.Det var Arthur Big Boy Crudups "That's All Right" fra 1946 Elvis hadde begynt å leke med. Phillips ble overrasket over at 19-åringen kunne denne blueslåten. Men Elvis' favorittradiostasjoner var de svarte WDIA og KWEM. Han vanket i den svarte festgaten Beale Street og gikk på svarte bluesklubber i Hernando Street. Han var alt Phillips hadde drømt om å finne.Uttrykket rock'n'roll (som er slang for samleie) hadde vært brukt i bluesmusikken i 20 år da Elvis gikk inn dørene til Sun Studio første gang. Det kan med god grunn hevdes at det er forenklet historieskriving å si at musikkformen ble født 5. juli 1954. Men dråpen som falt denne dagen, vokste til en bølge som snart skyllet over verden. Om Elvis ikke var oppfinneren, så var han i hvert fall katalysatoren.Det er blitt hevdet at Elvis bare stjal de svartes musikk. Tull. Crudups versjon av "That's All Right" er en sørgesang over tapt kjærlighet. En blueslåt. Når Elvis synger samme tekst, handler den om noe helt annet. Vel er jenta forsvunnet, men stemmen strutter av virilitet og livsglede. Verden er full av jenter! Bort med alle hemninger, konvensjoner og stengsler! Elvis tilfører seg selv. Han har vokst opp i skjærsilden mellom hvit puritanisme og svart livsutfoldelse. Med ett er han fri. Dette er lyden av bakgatene i Memphis. Det er lyden av utilslørt lyst. Det er lyden av opprør. På under to minutter eksponerer denne unge lastebilsjåføren livskåthet og frihet på en måte som aldri er blitt gjort før. Fortsatt låter det like friskt, selv om det i dagens death metal-verden er vanskelig å høre hvor radikalt dette en gang var.- Før Elvis var det ingen, har John Lennon sagt.- Elvis befridde kroppen. Han fikk meg til å tenke: "Hvem er jeg"? har Bruce Springsteen sagt.Da Bob Dylan besøkte Sun studio første gang, la han seg ned og kysset gulvet.Det blir ikke spilt inn mer denne kvelden, 5. juli 1954. Noen få dager senere er Elvis tilbake med fornyet selvtillit. Nå gyver han, Bill og Scotty løs på Bill Monroes "Blue Moon Of Kentucky", skreller vekk feler og countrystæsj, og tilfører den den samme snertne hofterytmen som "That's All Right". Sam Phillips instruerer gitarist Moore til å kutte ut finessene og spille enkelt. Elvis hikster, sprudler og synger så rytmisk at det grenser til stønning. En uskyldsren, landsens grinevise er brått forvandlet til et primitivt erotisk utbrudd.- Fint, fint, mann. Helvete, dette er noe nytt! Det er blitt en popsang nå, unge mann. Det er bra! kan ettertiden høre Sam Phillips si på tapen.Verden blir aldri den samme etter at den får høre disse innspillingene. Forrige århundres største kulturrevolusjon springer ut av disse spartanske lokalene like utenfor sentrum av Memphis.Sam Phillips vet at han har gull mellom hendene, og smir raskt. Programleder Dewey Phillips får opptaket av "That's All Right". Han spiller den i det lokale, populære radioprogrammet "Red, Hot and Blue". Responsen er enorm. Allerede 8. juli gjør Elvis sitt første radiointervju med Dewey Philips.- Jeg vet ingenting om å bli intervjuet, sier Elvis før de går på luften.- Hold bare griseordene for deg selv, instruerer Philips.Den 19. juli er platen med "That's Allright" og "Blue Moon Of Kentucky" i butikkene. 15-årige Eldene Beard plukker den med seg klokken ni den morgenen fra platebutikken Charles Records i Memphis. Hun er den første som kjøper en Elvis-plate. Siden har langt over en milliard gjort det.Det er apartheidtilstander i Memphis på midten av 1950-tallet. Hvite radio-DJ'er nekter å ta i "niggerplater" og svarte radio-DJ'er vil ikke ha noe med en hvit manns musikk å gjøre. Men den afroamerikanske plateprateren Rufus Thomas er selv artist og vet hva bra musikk er når han hører det. Han trosser forbudet radiostasjonen WDIA har mot å spille Elvis og snart er "That's All Right" etterspurt på både hvite og svarte radiostasjoner i Memphis. Dermed representerer låten en liten sosial revolusjon også.Singlen selger anstendige 20 000 eksemplarer i Memphis-området, og den blir spilt på radiostasjoner helt ned til New Orleans.I løpet av det kommende året gjentas den samme oppskriften mens hysteriet rundt Elvis vokser. Ytterligere fire singler blir utgitt, hovedsakelig med en låt med utgangspunkt i country på den ene siden, og en med røtter i blues på den andre. I juli 1955 er Elvis blitt for stor for lille Sun Records. Det store, etablerte plateselskapet RCA kjøper ham for rekordsummen 35 000 dollar. Første singel på RCA, "Heartbreak Hotel", fyker til topps på de nasjonale hitlistene, og snart eksploderer resten av verden. Elvis takket gjentatte ganger Sun-sekretær Marion Keisker: - Uten henne hadde jeg fortsatt vært lastebilsjåfør.Kilder: Peter Guralnick: Last Train To Memphis (1994), Greil Marcus: Mystery Train (1975),Patricia Jobe Pierce: The Ultimate Elvis (1994), Kjetil Rolness: Elvis Presley (1998), Roy Carr & Mick Farren: Elvis - The Complete Illustrated Record (1982)