Wolfenstein 3D revolusjonerte actionspillene på 90-tallet, men serien har ikke klart å henge med i utviklingen i ettertid.
Da id Software lanserte Wolfenstein 3D i 1992, etablerte de en ny genre som skulle bli populær. De såkalte førstepersons skytespillene, der spilleren ser handlingen gjennom spillfigurens øyne, er fortsatt en av de mest populære i dag.
I dag huskes Wolfenstein 3D best for alle nazistene man kjempet mot. Samt en småmorsom sluttkamp mot selveste Adolf Hitler. Nazistene er fortsatt til stede i denne moderne oppfølgeren, men innovasjonen og den tøffe holdningen fra originalen har forsvunnet.
Okkult.
Man styrer fortsatt den ultrabarske helten B.J. Blazkowicz, som skal kjempe mot nazister. Spillet skiller seg ut fra rekken av spill fra andre verdenskrig ved å slenge inn endel overnaturlige elementer.
Dessverre er ikke disse elementene nok til å berge spillet. Raven Software har forsøkt å lage en åpen spillverden slik vi kjenner fra Grand Theft Auto, men det er en verden som fremstår som tom, trang og påtvunget, og irriterer mer enn den gleder. Figurene er todimensjonale klisjeer, og historien makter ikke å engasjere. Mens genren har utviklet seg stort de siste fem årene, har ikke Wolfenstein klart å henge med.
Wolfenstein fremstår som et gammeldags skytespill, med trange korridorer, dårlig kunstig intelligens, og enkle løsninger. Forsøkene på å gjøre spillet moderne føles malplassert, og man sitter igjen med følelsen av å kjøre en gammel og sliten bil som har fått et nytt lag med lakk.
