Les også:

Spillutgiveren Electronic Arts har lang erfaring med spill fra andre verdenskrig, først og fremst via skytespillserien Medal of Honor. Med The Saboteur går de bort fra den mer realistiske gjengivelsen av krigens grusomheter, og gir oss heller en rølpete og småvulgær actionkabaret.

Den irske bilmekanikeren og racerbilsjåføren Sean Devlin mister sin beste venn i et uheldig møte med nazistene, og er sulten på hevn. En trang som fort blir tilfredsstilt når han slår seg sammen med den franske motstandsbevegelsen i Paris. Som en bannende og brutal versjon av Max Manus på steroider sjeler han biler og løper rundt over hustakene i Paris for å sprenge bensindepot, myrde nazigeneraler og lage mest mulig trøbbel for de slemme okkupantene.

Parodisk

The Saboteur har mer til felles med filmer som Kellys Helter og Inglorious Basterds enn Saving Private Ryan. Dette er en rølpete tegneserieversjon av andre verdenskrig med toppløse kabareter og lærkledde naziskurker som er gjennomført parodiske.

De fjollete «Allo ’Allo-aksentene» til spillfigurene gjør det hele enda mer tøysete. Og det føles godt. Det er forfriskende å spille et spill som ikke tar seg selv altfor seriøst, og heller lar oss leke relativt fritt innenfor løse rammer.

Historien er fengende nok med et underholdende persongalleri, og mellom oppdragene er det herlig å avreagere med å sabotere og sprenge noen av de mange hundre naziinstallasjonene som er spredd utover hele Paris.

Fartsdumper

Teknisk kunne spillet vært bedre. Grafisk og spillmekanikk støter man på noen fartsdumper rett som det er, uten at disse forstyrrer spillegleden nevneverdig.

Til tross for noen tekniske svakheter er The Saboteur en fornøyelig opplevelse. Å plassere dynamitt på naziinstallasjoner er en merkelig beroligende fritidsaktivitet, og EA har lykkes med å presentere en god og parodisk motvekt til de mange alvorstunge krigsspillene som forsøker litt for hardt å være en spillversjon av Band of Brothers.