Den guddommelige komedie av Dante Alighieri regnes som en klassiker i verdenslitteraturen. Dantes reise gjennom Helvete, Skjærsilden og Himmelen, skrevet i diktform, har påvirket andre kunstnere i mange århundrer, og via Electronic Arts får vi nå sjansen til å oppleve diktet i spillform: Super Mario. Men vi snakker om en ganske frittstående tolking av det originale verket. Der Dante opprinnelig reiste gjennom Helvete som en slags observatør i det originale diktet, er Dante i spillform utstyrt med en gigantisk ljå som brukes til å slakte ned demoner og døde sjeler.

I klassisk Super Mario-stil har kjæresten til Dante blitt kidnappet, og vår helt raser ned Helvetes ni sirkler for å redde henne. Kreativ frihet når man skal overføre litteratur til spillform er som regel greit, men i dette tilfellet føles det bare spekulativt fra start til slutt.

Grusomt

Utviklerne har nemlig ikke holdt noe igjen når de har utformet Helvete. Det er et guffent sted, inspirert av de grusomste renessansemalerier og heavy metal-platecover, og fortapte sjeler blir torturert og skriker om hjelp hvor enn man snur seg. Men spillet dytter det unødig langt. At Beatrice, kjæresten til Dante, viser puppene i alle scener hun er med i føles bare billig. Og de udøpte babyene som Dante gladelig hugger i fillebiter og sender av gårde til evig lidelse, er bare smakløse. Først og fremst fordi det som burde vært en grusom og tankevekkende opplevelse etterhvert bare blir ren rutine.

Mangler snert

Hvor enn skrekkelige omgivelsene, fiendene og handlingen på skjermen er, lykkes ikke Visceral Games med å gi oss et spill til ettertanke. Det virker som behovet for å være spekulative og kontroversielle har overskygget alt annet under utviklingen. Og det er synd. Dante’s Inferno er nemlig et teknisk kompetent spill selv om det stjeler uhemmet fra genrens toppspill God of War, men det mangler finesse og snert.