Det er få barnefenomener som har hatt så lang levetid som Pokémon, som helt siden 90-tallet har herjet i norske barnerom og skolegårder. Trendleker blant barn blir som regel erstattet av nye og kulere leker etter ett år eller to, men Pokémon har lykkes i å fornye seg jevnlig, og har rett og slett klart å appellere til stadig nye generasjoner skolebarn.

Balanse

Til tross for at Pokémon omfatter både tegneserier, filmer, kortspill og leketøy, har det sitt opphav i to bærbare spill til Game Boy.

Grunnkonseptet er like enkelt i denne nyeste utgaven som det var i originalspillet i 1996: som Pokémon-trener skal du reise rundt i en fantasiverden og samle på små lommemonstre som skal trenes opp for å bekjempe andre monstre i kamp.

Nøkkelen til suksess er å sette sammen et balansert lag med ulike monstre som utfyller hverandres sterke og svake sider.

Samleglede

Det er enkelt å kritisere Pokémon-spillene for å mangle evne til å fornye seg. Men samtidig er serien et gyllent eksempel på hvordan Nintendo evner å finpusse et grunnkonsept så grundig at man til slutt sitter igjen med noe som minner om ren spilleglede. Pokémon spiller på vår glede over å samle og organisere, og det er rett og slett en fryd å utforske den omfattende spillverdenen for å fylle opp et stadig voksende leksikon over alle Pokémon som kan fanges.

Ikke på norsk

Et ankepunkt – som alltid i Nintendos titler – er at spillet ikke er på norsk. Men det sier mye om tiltrekningskraften til de små monstrene at barn helt ned i barnehagealder trosser den engelske teksten og lærer seg å meste spillets nyanser.

Pedagogisk

Det finnes mange kritikkverdige populærkulturelle barnespill, men Pokémon er ikke et av dem. Selv om det ligger svære kommersielle krefter bak, er spillet isolert sett så dypt og solid at det hadde klart seg utmerket uten det sterke merkenavnet i ryggen. Pokémon er noe så sjelden som et kommersielt spill av høy kvalitet med skjulte pedagogiske elementer.