Kvinner på randen

Carrie Mathison er en briljant og dyktig CIA-agent som er villig til å gjøre alt for å lykkes i jobben. Hun er også bipolar og avhengig av sterke medisiner som hun holder skjult for sin arbeidsgiver. Da Mathison får mistanke om at en marinesoldat som hylles som krigshelt, egentlig er blitt terrorist, får både psyken og intellektet hennes seg en real utfordring. Og med nasjonens sikkerhet på spill tar det ikke lang tid før alt truer med å rakne.

Ingen klassisk helt

Nylig mottok skuespilleren Claire Danes Golden Globe Award for rollen som Carrie Mathison i dramathrilleren Homeland, som går på TV 2.

Selv om rollefiguren hennes gjør en heltemodig innsats for å redde USA fra et mulig terrorangrep, er hun likevel ingen klassisk helteskikkelse, slik man tradisjonelt kjenner fra film og TV.

For der den klassiske heltinnen, i tillegg til å være ekstra begavet, gjerne også er rettferdig, nobel og moralsk, er nemlig Carrie ustabil, løgnaktig, selvopptatt og egoistisk.

-Carrie har forutsetningene for å være en dyktig, smart og pen agent som kan komme langt. Men det som gjør hennes rollefigur interessant, er at hun våger å være både stygg, uflidd og til tider særdeles usympatisk, mener medieviter og stipendiat ved Universitetet i Oslo, Gry Cecilie Rustad.

Fordrukne privatdetektiver

Der den kvinnelige antihelten er et forholdsvis nytt fenomen på TV-skjermen, har den mannlige antihelten en sterk TV-tradisjon, med røtter helt tilbake til 20-tallets film noir og hardkokt krim, med fordrukne, ensomme og følelsesmessige avstumpede rollefigurer, som privatdetektivene Sam Spade og Philip Marlowe.

Men selv om stort sett alle de mest populære rollefigurene i serieuniverset de siste ti årene, fra Tony Soprano til Don Draper, har vært menn, mener Rustad at det er tydelige årsaker til at det har tatt så lang tid å dyrke frem slike kvinneroller.

-Hvis man ser på filmhistorien, har kvinner tradisjonelt vært fremstilt som objekter, som først og fremst er der for å bygge opp under de mannlige rollene. Men etter hvert som samfunnet har endret seg, er det naturlig at denne rollefordelingen også endrer seg, forteller hun og legger til:

-At det er få kvinnelige manusforfattere i film og TV er nok også en medvirkende årsak til at de fleste komplekse rollene fortsatt går til menn.

Menn kan være utro

Hun får støtte av Wencke Mühleisen, kjønnsforsker og professor ved Universitetet i Stavanger

-Kjønnsstereotypiene er seiglivede. Og en tendens i disse er at menn på film har hatt privilegiet å kunne spille på et større menneskelig register enn kvinner. Det ser ut til å være et mønster at innen mainstream film og TV har den kvinnelige heltens femininitet i stor grad vært knyttet til det moralsk gode eller overlegne.

Mühleisen mener at det ikke bare er manusforfatterne som må ta ansvar for den skjeve rollefordelingen på film og TV, også publikum har tradisjonelt utvist ulike forventninger til mannlige og kvinnelige fiksjonsfigurer. Til eksempel vil ikke Don Draper i Mad Men bli like hardt moralsk dømt for sin utroskap som Jackie Peyton i Nurse Jackie.

-Akkurat som det i tilknytning til seksualitet gjerne er kvinners adferd, frihet eller tvang vi er bekymret for – mens menn i større grad anses som selvstyrende, gis ikke kvinner samme mulighet til å innta bad guy-posisjonen og fremdeles regne med tilskuernes sympati, forteller hun.

Best på TV

Det er ikke bare i amerikanske serier at de kvinnelige antiheltene har meldt sin ankomst. Også i skandinaviske dramaproduksjoner inntar de stadig flere hovedroller. Den danske politietterforskeren Sarah Lund i suksesserien Forbrytelsen har allerede lenket norske TV-seere til sofaen gjennom to sesonger, og for tiden gjør den svenske etterforskeren Saga Norén i den dansk/svenske krimserien Broen akkurat det samme.

-Krim er enormt populært i Skandinavia, så det er naturlig at de kvinnelige antiheltene her dukker opp i denne sjangeren først. I USA så vi dem derimot først i svarte komedier og dramedy-serier, som Weeds og Nurse Jackie. Men alle disse rollefigurene har likevel til felles at de først og fremst dukker opp i TV-serier og ikke filmer, forteller Rustad.

-Hvorfor det?

-Det som kjennetegner kvalitets-TV i dag, er gjerne at det handler mer om karakterer enn handling. Dermed er de komplekse rollene mye bedre egnet her. Dessuten krever det at man tar seg tid til å bli kjent med karakteren. Og akkurat som i virkeligheten er det lettere å bli kjent med noen man tilbringer tretten timer med, enn noen man bare tilbringer halvannen time med, sier Rustad.

-Hva med Lisbeth Salander, er ikke hun en typisk antihelt?

-Jo, men hun er først og fremst basert på en karakter som er hentet fra en boktrilogi. Så veldig mange seere har allerede et forhold til henne før de ser filmene. Det ville vært mye vanskeligere hvis hun måtte starte med blanke ark.

Mentale diagnoser

I tillegg til at de kan være både hensynsløse og umoralske og ty til alle midler for å få gjort jobben, har mange av de nye, kvinnelige antiheltene i dramaserier til felles at de trolig har en psykisk lidelse. Carrie Mathison er uttalt bipolar, både Lisbeth Salander og Sarah Lund utviser sterk antisosial adferd. Og selv om manusforfatterne bevisst ikke har bekreftet en diagnose, virker de fleste på sosiale medier å være enig i at Saga Norén har Aspergers syndrom.

-Det er et interessant fenomen. På den ene siden kan det jo ses som fremgang at kvinnelige hovedpersoner skildres med lyter. På den annen side kan man undre seg over om trangen til å henge mentale diagnoser på disse kvinnene er et signal om at kvinner i fremtredende posisjoner er et avvik, sier Mühleisen.

-Disse psykiske lidelsene er egentlig med på å gjøre rollefigurene enda mer komplekse. For selv om de har en diagnose, er den ikke mer alvorlig enn at man som seer fortsatt føler at de er ansvarlige for sine handlinger. Dessuten er karakterer med lettere autistiske lidelser en generell trend på TV for tiden. Du ser det for eksempel i familiedramaet Parenthood og komiserien The Big Bang Theory, legger Rustad til.

Lei perfekte damer

At de kvinnelige antiheltene på TV-skjermen har kommet for å bli, er Rustad og Mühleisen enige om.

-Psykologiske karakterdramaer er veldig i tiden, og de krever komplekse rollefigurer av begge kjønn, mener Rustad.

-Vi kommer til å se mer av serier som dette, da det ganske enkelt gir bedre og mer spennende film eller TV-fortellinger som snakker til samtiden på en intelligent måte, mener Mühleisen.

-Kan denne nye trenden også være et utslag av at kvinnelige TV-seere er lei av vakre, smarte, slanke og uoppnåelige kvinnelige rollefigurer på skjermen?

-Det sier seg selv at det både er mer behagelig og interessant å identifisere seg med komplekse rollefigurer som sliter med problemer som ligner dem "vanlige folk" har, sier Mühleisen.