Reddes av Bonnevie

Harry og Charles: Karakter: 4

Da dronning Mauds døde i 1938, kom det telegram til statsminister Johan Nygaardsvold fra minister Fredrik Wedel Jarlsberg, en av Norges mest sentrale agitatorer for kongedømme i 1905. I nærmest bibelske vendinger berømmet han Maud for hennes innsats for Norge under unionsoppløsningen: «...da jeg oppsøkte henne under de farefulle dager under Karlstadforhandlingene, uttalte vår vordende dronning følgende uforglemmelige ord: «Om det blir krig, så reiser jeg til Norge om så i en liten båt». Således talte dronning Maud...»

PR-kampanje

Wedel ba statsministeren om å sende telegrammet videre til pressen og Dagbladet slo opp historien under tittelen: «Dronning Mauds ukjente innsats for Norge: Minister Wedel løfter på sløret over begivenhetene i 1905.» I virkeligheten dreide det seg om en PR-kampanje for boken, 1905: Kongevalget der den pompøse aristokraten gir seg selv en overdreven betydningsfull rolle (baronen døde i 1942, boken kom ut i 1946). Gyldendal-arkivene viser at Wedel allerede i 1932 hadde kontakt med Harald Grieg om utgivelse av 1905-historien under navnet «6 måneder» (etter krigen mente nok forlaget at «Kongevalget» var en mer salgbar tittel).

Fri poesi

Historien om den planlagte båtreisen til Norge er selvsagt fri poesi og var langt på vei en fornærmelse mot den avdøde dronningen. Om historien hadde vært sann, og hadde den britiske prinsessen trumfet igjennom en reise til Norge midt under en norsk-svensk konflikt, kunne det ha utløst europeisk storkrig. Dronning Mauds far, og i enda større grad den britiske utenriksledelsen, ville umiddelbart ha satt ned foten for slikt naivt kannestøperi. Man må med andre ord holde tunga rett i munnen for å omskrive historien.

Harry (prinsesse Mauds klengenavn) og Charles (den anglifiserte versjonen av prinsens navn) selger fortsatt godt i diktingens verden. Historisk sett dekker NRKs storslåtte julesatsing nettopp de omtalte seks månedene, fra 7. juni-vedtaket til kongeparets innseiling i Kristiania. Det dreier seg om en av de mest fortettede periodene i norsk historie, krig med Sverige ble unngått, Norges nåværende internasjonale posisjon ble grunnlagt og et monarki ble født, riktignok med keisersnitt – en naturlig forløsning av statsformen i 1905 ville ha ført til republikk.

Rikt kildetilfang

TV-seriens manusforfatter, svenske Jonas Cornell, som før har skrevet for Maria Bonnevie (Jeg er Dina), har hatt et overveldende dramatisk materiale å øse av. Det politiske kildetilfanget er rikt og detaljert om enn preget av å være skrevet av seierherrene – kongemakerne av 1905. På det privatrojale plan har ingen så langt kommet nærmere kongefamiliene enn Tor Bomann-Larsen. Cornell har lest ham med lupe og deretter diktet videre. Resultatet har blitt et trekantdrama med Maud, Carl og hoffdamen Tulle Carstensen, prinsens nære venninne fra ungdomstiden, garnert med en kremtopp av storpolitikk der det passer inn. Helt på kanten av kitsch – men bevares, det er jo jul.

Når det selektive faktautvalget vil glede langt flere enn det vil irriterte de historieinteresserte, skyldes det blandingen av Maria Bonnevies enestående prestasjon og en påkostet TV-dramatikk som ikke er hyllevare i norske produksjoner.

Annenfiolin

Den innledningsvise fremstillingen av prins Carl som annenfiolinen i forholdet, overrasker mest. I første del av serien har Cornell latt den danske prinsen fremstå som en litt puslete beslutningsvegrer som manøvrerer sin lojalitet mellom en ufordragelig dansk familie, en vilter britisk hustru, og en elskerinne som han ikke vil gi slipp på. I serien blir han aldri potent før han kalles til den norske tronen. Straks han forstår at nordmennene mener alvor med sine tilnærmelser, lar manusforfatteren prinsen gjennomgå en forvandling. Etter å ha småsusset på hoffdamen Tulle Carstensen, lar Cornell prinsen ta kona med til sengs omtrent samtidig som han på eget initiativ setter ned foten og forlanger norsk folkeavstemning i forkant av kongevalget (en kjent historieforfalskning). What a man!

Ufrivillig komisk

Cornell lar ikke Nansen, den mest sentrale kongemakeren, slippe til før i annen akt av dramaet. Til da har baron Wedel Jarlsberg fått herje fritt og tillagt en altfor betydelig plass blant annet gjennom angivelig å forhandle direkte med kong Edward, Mauds far, om en norsk krone for hans datter. Baronens skogsvandring i sjakett og floss for å møte Edward VII midt i fuglejakten, er blant de mest karikerte og ufrivillig komiske i serien.

Den norske sendemannen møtte i virkeligheten aldri kongen ved denne anledningen, og da Edward fikk vite om Wedels tilnærmelser, kjente han allerede til tilbudet fra Norge og hadde telegrafert kong Christian IX med bønn om å støtte valget av Carl. Britene avskydde langt på vei baronen, i motsetning til Nansen som kom og gikk som han ville i europeiske hoff. Når Nansen først dukker opp, er han i tillegg skuespillermessig blant de minst vellykkede i det til tider overveldende og lett forvirrende persongalleriet – som krever studiepoeng i historie for å skille den ene fra den andre.

Dypsindig

Men Bonnevie redder altså det hele. Så får vi heller tåle at hun er i overkant vakker for rollen (de tre Wales-søstrene gikk under betegnelsen «the hags», heksene). Vi aksepterer at Maud nødvendigvis må gjøres interessant og dypsindig (hvilket hun i svært beskjeden grad var) for å rettferdiggjøre et TV-drama der hun på mer enn en måte har hovedrollen. Og vi biter mer enn gjerne i oss unødvendig sleiving med detaljer som at kronprins Olav er et par år for gammel, at prins Carl gjennomgående tituleres «Deres høyhet» – i motsetning til kona, som har fått lov å beholde sin riktige tittel – «kongelig høyhet», i tillegg til en masse annet smårusk som en god korrekturleser ville kunne ha fjernet.

Heller ikke henger vi oss nevneverdig opp i at dansk, engelsk norsk, bergensk og en slags nordlandsk (hva nå det har med tolkningen av søringen Alfred Eriksen å gjøre) blandes sammen ad libitum. Resultatet er uansett vakkert, stilfullt og tidvis god underholdning.

Og når alt kommer til alt, funker vel egentlig kongehuset best som fiksjon.

CARL-ERIK GRIMSTAD