Kristopher Schau er blitt hyllet og utskjelt for «De syv dødssyndene» lenge før programmet har vært på skjermen.
Skal man dømme etter første episode, er serien et anstendig comeback etter «Et Norge i krig», radioprogrammet som fikk John G. Bernander til å sende ham hodestups ut av NRK for to år siden.
Programmet var noe av det svarteste som er kringkastet i Norge, og avkreftet grundig bildet av Kristopher Schau som en provokatør uten innhold.
I «De syv dødssyndene» dykker han videre ned i tilværelsens elendighet, og prosjektet er intet mindre enn å bevise eller avkrefte at Gud finnes.
I hvert program skal Schau begå en av middelalderens syv dødssynder: forfengelighet, fråtseri, grådighet, begjær, dovenskap, hovmod og vrede.
Hvis Gud ikke reagerer på såpass, bør han erklæres død.
«Dødssyndene» er bygd opp som en kombinasjon av reiseprogram, dokumentar og svart humor, som fungerer overraskende bra.
Opererer haken
Første synd ut er forfengelighet, som blir fantasifullt utforsket av Schau og medprogramlederne Morten Ståle Nilsen og Øystein Karlsen.
Vi får se Schau operere inn hakeimplantat i Los Angeles i en grotesk dvelende operasjonsscene som får brekningsrefleksene til å melde seg.
I tillegg støper han en kopi av sin egen penis, blir dragqueen i Las Vegas og møter den multiopererte Hollywood-skrekkøglen Angelyne.
Samtidig krydres programmet med forfengelighets-fakta, fra at svimlende ni og en halv million amerikanere har fått utført en plastisk operasjon, til bad taste-kongen Liberace, som fikk elskeren til å operere ansiktet for å ligne ham selv.
Det er kreativt og lekent, men det er mye stoff som skal inn på en time – ikke minst fordi Schau både tuller og tøyser og er dypt alvorlig.
Balansen mellom stunts med fnisende medprogramledere og den dystre sakligheten fra «Et Norge i krig» halter litt innimellom, selv om underholdningsverdien er jevnt høy.
Reise gjennom råttenskap
Om noen bør føle seg støtt på kristendommens vegne, er heller tvilsomt så langt.
Tross alt er det lenge siden de syv dødssyndene var den moralske rettesnoren for kirken, og de færreste moderne kristne tror vel Schau kommer til helvete av å kle seg i dameklær.
Leken med gammeltestamentlig Børre Knudsen-retorikk, gamle Charlton Heston-filmklipp og middelalderteologi blir heller et effektfullt bakteppe mot en reise gjennom den moderne verdens råttenskap.
Men der er det til gjengjeld nok å ta av for en mann som ikke ser ut til å se spesielt lyst på tilværelsen.
Utvikler serien seg i riktig retning, ligger det krutt her, for Schau tar i viktige moralske spørsmål som få andre tør å lage underholdning av.
Derfor får vi håpe han ombestemmer seg når han varsler å legge opp TV–karrieren.
