- Jeg har sjelden vært så nervøs.

26. september 1962: Stedet er Gare d’Austerlitz i Paris og kong Olav skal holde hilsningstale på fransk til president Charles de Gaulle ved innledningen av et norsk statsbesøk. Bak i rekkene står den for anledningen utnevnte presseattacheen Kjell Arnljot Wig. Det var kongens første statsbesøk i en stormakt. Han lette fortvilet etter manuset sitt.

- Jeg så kongen fomle, forteller Wig. Sekundene gikk og føltes som timer. Endelig fant han talen som han hadde i bukselommen - en sammenkrøllet kule! Jeg så svetten piple frem på majestetens panne.

Te, formkake og svermende veps i en velfrisert Bærums-hage er en tidsriktig meny for å snakke om fjernsynets barndom – den nå hvithårede eminensen kaller den en kulturell oppdagelsesreise.

Han ler av minnene fra sin korte tid i diplomatiet. Nervøsitet er, som fortsatt noen vil vite, ikke hr. Wigs mest fremtredende egenskap. Det sømmer seg vel egentlig at når den først kommer til uttrykk, er det på vegne av en konge. Noen måneder etter Paris-besøket startet han reisen som gjorde ham til den første enfant terrible i en ny medietidsalder. Avslappet, pågående, arrogant. En mediekonge på haugen.

Men noe av det første han gjorde var riktig snilt. Under en samtale i det fasjonable Hotel de Crillon ved Place de la Concorde hadde Wig truffet kongen og ymtet frempå om et intervju på majestetens kommende 60-årsdag. Det ville være det første i sitt slag, noe sted. Et risikoprosjekt både for monarkiet og for NRK. Wig ble bedt om å kontakte den legendariske kabinettssekretær, Vincent Bommen. Ideen ble satt ned på papir.

Over tekannen får jeg en kopi av brevet til Bommen – den eneste. Originalen er på Slottet, ikke engang kringkastingssjefen visste hva som foregikk. Den nytilsatte programsekretæren inviterte kongen til «audiens med så å si hele folket...en opplevelse som ville gå direkte til hjertet og, tror jeg, tjene vårt Kongehus.»

Ville stoppe kongeintervjuet

På Marienlyst fikk programlederen ikke bare ros. Toppen av frekkhet, ble det sagt. Her hadde en jypling tillatt seg å kontakte kongen helt på egen hånd. Programmet burde stoppes før det ble sendt, mente noen.

- Det ble sammenkalt til krigsråd, foran et consilium av NRK-sjefer måtte jeg opp til eksamen, minnes Wig. Vi spilte av råstoffet som lå på 10 minutters filmruller. For hvert skifte av rull endret stemningen seg fra skepsis til en stadig større begeistring. Til slutt sa Hans Jacob Ustvedt det befriende: Dette er svært bra!

Programmet ble en av de største suksesser i NRKs historie. - Hvorfor lyktes du?

- Det dreier seg om tillit – og noen faglige håndgrep. Så vidt jeg husker innledet jeg vår samtale med et av verdens eldste sjekketriks. Jeg spurte kongen om hunden hans. Dessuten – vi var jo ingen direkte amatører, akkurat – noen av oss.

Det kom delegasjoner fra utlandet, deriblant fra BBC, som ville se hvordan NRK hadde fått til noe slikt.

På veggen har jeg et britisk ordtak: «People who think they know everything, infuriates those of us who do!» Dette kunne godt Wig ha sagt med den største selvfølgelighet. Det er mange arrogant mennesker, men de fleste har jo ingen grunn til å være det. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund

- Året etter var jeg med på statsbesøk til Iran. Jeg tror det var kong Olav som fikset et intervju med sjahen for meg. Den iranske hoffsjefen holdt på å få hjerteslag da han hørte om det, men intervjuet ble sendt verden rundt.

Han som kom utenfra

- Hvorfor jeg ble fjernsynsjournalist? Følelsen av å kunne lage noe nytt! TV var det eneste som ikke allerede var oppdaget i Norge. Fjernsynet lå der som duket for nye erobringer, et terra incognita.

Allerede det året norsk fjernsyn ble født, i 1960, hadde den trettifem år gamle franskkyndige frilanseren gjort seg bemerket i NRK. Han simultanoversatte, til alles beundring, en av president de Gaulles Algerie-taler. Journalisten, med bakgrunn fra Morgenbladet og Farmand, ble bedt til bords i Ap-bastionen på Marienlyst av partikjempen og NRK-styrelederen Nils Hjemtveit. Han fikk en av det nye mediets mest frie stillinger. Han takket for tilliten med en tøylesløs kreativitet.

- Fostervoll tålte ikke synet av meg, men da Ustvedt overtok som kringkastingssjef, ble jeg spiselig, sier han. I det hvite huset var det flere filologer enn på universitetet og altfor få journalister. I mange år fremover ble Wig sett på som «han som kom utenfra». Som senere programleder i Åpen Post og Aktuell debatt ble han kjent som Hans Arroganse av Marienlyst med en suverenitet som ingen andre tillot seg.

Han er egentlig en sky person. Det folk oppfattet som arrogant ved ham, var nok en slags beskyttelse mot skyheten. Kjell er mye mer følsom enn folk får inntrykk av.» Jahn Otto Johansen, mangeårig venn og kollega

Vepsen surrer sensommerhissig over kakefatet til kona Ada. De har vært gift i over 60 år nå. NRK-rekord? Men en samtale med hr. Wig innbyr ikke til videre intimiteter. Hans virke i NRK var aldri noe te-slabberas.

- Vårt prosjekt var kort og godt å være Norges frieste forum for det frie ord. Å være pågående var derfor både et mål og et middel. Egentlig er jeg luta lei av å bli fremstilt som en blære, sier han brått og lener seg frem i stolen med en mine som alle over femtifem fortsatt vil kjenne igjen.

- Men du var jo arrogant?

- Jeg ser godt at det kunne oppfattes slik, men folk forveksler ofte arroganse med journalistisk pågåenhet. Arroganse krever for øvrig en betydelig grad av innsikt.

Kunnskap, alltid kunnskap

- Jeg ble engang intervjuet med tanke på en direktørstilling. Sjefen spurte meg om jeg hadde noen hobbyer. Kunnskap sa jeg, kunnskap er min hobby. Han hadde antagelig ventet seg noe om roser eller frimerker.

- Jeg har spurt utallige av mine medarbeidere i NRK om de vet hvor navnet Marienlyst kommer fra, fnyser han med dårlig skjult forakt (av redsel for å bli spurt om det samme, tar jeg et formkakestykke og stapper udannet i munnen). –Kan du skjønne at folk kan jobbe der og leve med en slik mangel på kunnskap!?

Total gærning

- Det var jo helt uhørt, det han holdt på med, sier produsent og mangeårig kollega Stein Roger Bull på innpust.

- Han var en total gærning foran kameraet, oppførte seg akkurat som han ville, gikk inn og ut av studio midt i sine lange debattprogrammer fra Centralteatret uten engang å gi beskjed til oss i kontrollrommet. Han var et usigelig friskt pust blant de mange filologene fra radioen som forsøkte seg i fjernsynsmediet i disse dagene. Vi som var unge så på ham med måpende beundring.

Han var meget dyktig, kunne alltid sine ting. Han var elskverdig – han var nær grensen, men aldri over grensen til det hensynsløse. Dessuten kunne han sine ting og var alltid svært godt forberedt. Resultatet ble opplysende og underholdende.» Kåre Willoch, tidligere statsminister og flittig gjest i Wigs debattprogrammer

Dagens flimrende TV-virkelighet er lysår unna debattene om de politiske ismene i det ærverdige lokalet i Akersgata. For å understreke kringkastingens rause omgang med tid innledet engang Wig med å si: «Taletid etc., er ikke bestemt, men slikt er jo blant de profane ting som vi må komme tilbake til etter hvert.» Debatten, «Hvor går konservatismen?» varte i nesten tre og en halv time. Sluttidspunkt var aldri avtalt, manus eksisterte ikke.

Gjennom Åpen Post og Aktuell debatt ble Wig landskjent og utskjelt. «Husker De spørsmålet?», spurte han engang en politiker. Ikke det? Hva er det da De svarer på?

- Jeg delte vel egentlig Norge på langs, for halvparten ble jeg geniforklart, for resten av befolkningen den reneste belsebub.

Slipper for lett.

Innsikt eller ikke, Morgenbladets CC syntes at karrieren til journalisten tok en betenkelig retning:

«Kjell Arnljot Wig og konsorter har med ett slag, i historisk forstand, fått en posisjon som kan sidestilles med tidligere tiders orientalske stor-khaners. Mens en hel verden skalv for stor-khanen som innkalte sine undersåtter til nådeløse forhør – kan khan Wig innkalle generaldirektører og stortingspresidenter, administrerende direktører og statssekretærer, lektorer og pressefolk.»

Privat er Kjell Arnljot et helt annet menneske enn han var på skjermen, det fins ikke et snev av arroganse, han er varm, hyggelig og morsom. Han kan oppføre seg i alle kretser og hadde et ekstremt godt forhold til kong Olav. Jeg har fortsatt svært stor respekt for ham.» Stein Roger Bull, tidligere NRK-produsent

- Jeg skal være forsiktig med å oppkaste meg til en hvithåret guru, men jeg synes intervjuobjektene slipper for lett unna i våre dager. For en stund siden hørte jeg Gro Harlem Brundtland svare med å hevde at spørsmålet fra journalisten ikke var interessant. Det hadde ikke gått i mitt studio!

- På den annen side, hr. Wig: det kan da vel ikke kalles hverken spesielt pågående eller kunnskapsrikt å stille kong Olav spørsmål om hvor mange kuer han har?

- Hør, det er jo ikke forbudt å velge de våpen som er tilpasset den kamphandling man står overfor. Dessuten, jeg har da ikke problem med å fremtrylle et elskverdig vesen når anledningen fremtvinger det.