• Romfolket er her, i hvert fall i noen hundretall av en befolkning på flere millioner. Så da er spørsmålet: Hjelper et tiggeforbud oss å håndtere de faktiske forholdene?, spør Nils August Andresen.

    FOTO: Monica Strømdahl

- Ingen endelig løsning på romproblemet

Ønsket om et tiggeforbud er forståelig, men gir ingen endelig løsning på noe som helst.

Nok en vår, nok en romfolkdebatt. Det kommer ikke til å bli den siste, så vi kan like gjerne vende oss til det.

Kan vi gjøre den bedre? Romfolkdebatten blir fort preget av to steile fronter: Den ene siden ser den andre som snillistisk og naiv. Den andre siden ser den første som umoralsk og rasistisk. «Vi velger å høre på politiet i denne saken og ikke være naive,» sier Fremskrittspartiets Per Sandberg til VG. Dagbladets Marie Simonsen mener vi som samfunn er i ferd med å stryke i testen på å være et sivilisert samfunn, og trekker frem forslagene om tiggeforbud og meldeplikt som eksempler.

Begge sider kan iblant ha rett, selvsagt, i at det finnes snillisme, og i at det finnes rasisme. Følger man debatten i sosiale medier, kommer man raskt over hårreisende utsagn om roma, og man kommer også over merkelige bagatelliseringer av problemene norske byer har opplevet, eller utsagn som antyder at alle verdens mennesker som på en eller annen måte har en vanskelig eksistens, burde få hjelp i Norge. Men i det politiske Norge er det et unntak – ja, jeg kommer tilbake til det – og ikke det vi først og fremst burde bekymre oss for. De to sidene tar altså ofte feil om hverandre i den politiske debatten: Man trenger ikke være naiv for å være imot tiggeforbud, og man trenger ikke være usivilisert selv om man er for.

Les også

Minerva

Denne artikkelen er publisert på Minerva, og gjengitt etter avtale med Nils August Andresen.

Likevel må selvsagt politikere ha et syn på disse spørsmålene, og det er ikke likegyldig hvilket syn de har. Selv er jeg mot et tiggeforbud. Men jeg vil begynne med å forklare hvorfor ønsket om et forbud hverken er uforståelig eller usivilisert.

Et tiggeforbud er ikke usivilisert

La oss begynne med det opplagte: Det er ubehagelig for Norge at vi har fått en økt innvandring av rom til Norge. Store deler av innvandringen innebærer brudd på betingelsene for EØS-innvandring, men det er både dyrt og vanskelig å sende ut folk som bryter betingelsene, og enda vanskeligere å hindre at de raskt kommer tilbake. I kjølvannet av innvandringen følger økt kriminalitet av ymse slag, diverse ordensproblemer, og det ubehagelige i å forholde seg til tigging og fattigdom i bybildet.

Vi har ikke bedt om denne innvandringen, vi forutså den ikke da vi ble en del av Schengen i 2001 og den har negative konsekvenser

Vi er i ulik grad rammet av disse ubehagelige følgene. Det er først og fremst de som bor i de større byene, og særlig i visse områder av dem, eller som ferdes der det for eksempel er mest og mest aggressiv tigging, eller som rammes av kriminalitet. Og folk oppfatter det forskjellig. Noen plages mindre både av tigging og andre forstyrrelser i det offentlige rom. Det siste kan selvsagt i noen grad ha å gjøre med verdier, men det har også å gjøre med erfaringer og mange andre forhold. Selv plages jeg lite både av tigging, gatemusikk og i stor grad også forsøpling, uten at det nødvendigvis er klart at dette generelt er en god egenskap.

I alle fall: For dem som plages, er dette åpenbart problematisk. Vi har ikke bedt om denne innvandringen, vi forutså den ikke da vi ble en del av Schengen i 2001 og den har negative konsekvenser. Derfor er det forståelig at mange nordmenn vurderer ulike tiltak både for å begrense denne innvandringen og for å forsøke å bekjempe problemene som har fulgt i kjølvannet av den.

Burde man ikke hjelpe romfolket, i stedet for å tenke at det er problem at fattige mennesker kommer til Norge? Burde man ikke møte alle som har det vanskelig i Norge, med varme og medmenneskelighet? Jo, det kan man si at man burde. Men det finnes mange grunner til at dette ikke burde være Norges ansvar, og til at våre tross alt begrensede ressurser og begrensede godhet kunne vært brukt bedre på annet vis. Om et tiggeforbud førte til at færre kom til Norge, og i stedet ble værende i Romania, ville det være moralsk akseptabelt, selv om forholdene i Romania er vanskelige. Noen spesielt vektige moralske grunner til at vi har et særskilt moralsk ansvar, til og med utover det traktatfestede, for akkurat disse blant alle verdens fattige, er ikke uten videre lett å gi. Det er ikke umulig, men det er heller ikke lett. Heidi Nordby Lunde skrev om dette tidligere denne uken.

Hadde vi tenkt, da vi gikk med i EØS og siden i Schengen, at vi skulle få et særskilt moralsk ansvar overfor fattige i Europa også utover vårt EØS-rettslige ansvar, ville det neppe vært noe flertall for det. Selv det som er våre forpliktelser etter EØS-avtalen, er det gode grunner til å se om vi kan gjøre noe med, nettopp fordi konsekvensene er blitt annerledes enn vi så for oss da EØS-avtalen ble inngått. Storbritannia, Tyskland, Nederland og Østerrike har nylig gått inn for å endre reglene på disse punktene.

Nils August Andresen
Men at det ikke burde være vårt ansvar, er kanskje ikke til så mye hjelp. Burde kaster ikke engang nesten noen av hesten. Romfolket er her, i hvert fall i noen hundretall av en befolkning på flere millioner, enten de burde det eller ikke. Så da er spørsmålet: Hjelper et tiggeforbud oss å håndtere de faktiske forholdene?

Det problematiske forbudet

Forbud mot tigging er en forståelig respons på at dette ikke burde vært vårt problem. Det er ikke noe spesielt uanstendig forslag. Norge hadde et forbud mot tigging frem til 1. juli 2006, paradoksalt nok nøyaktig et halvt år før Romania ble medlem av EU. Vi var ikke et spesielt uanstendig land før 1. juli 2006. Vi regulerer mange typer økonomisk og annen adferd, ikke minst i det offentlige rom, ut i fra konsekvensene de har for samfunnet. Fremskrittspartiets Carl I. Hagen hadde et godt poeng når han sa at det å skape trivelige byrom må være et legitim hensyn for politikerne når de vurderer slike spørsmål. Det er også legitimt å bekymre seg for hvorvidt økt legal tigging bidrar til andre problemer, som økt kriminalitet og menneskehandel.

Det er verdt å huske at Norge nest etter Luxembourg er Europas rikeste land

Likevel var det gode grunner til at vi opphevet forbudet. Den viktigste var kanskje at det ikke fungerte spesielt godt. Den gang gjaldt det i hovedsak narkomane. Det ble ikke færre narkomane av det, heller ikke av det forbudet, og på en eller annen måte skaffet de penger. Og selvsagt er ingen slike forbud uproblematiske: Det forbyr – mer eller mindre, slik det ofte er i vanskelige situasjoner – frivillige handlinger mellom mennesker, og særlig mennesker som ofte ikke opplever at de har mange handlingsalternativer. Det må tungtveiende grunner til for slike forbud.

At forbudet ikke fungerte så godt den gang, betyr ikke uten videre at det ikke kan ha noen effekt nå. De narkomane har flere tilbud enn de hadde tidligere, blant annet gjennom tiltak som =Oslo. Roma som tigger, skiller seg fra de narkomane på et vesentlig punkt: De narkomane hadde ingen steder å dra. Roma som tigger, har andre steder å dra, eller ikke å dra. Man kunne tenke seg at det fungerte, altså at det løste den delen av problemet som vi opplever i Norge, at det kom færre roma hit for å tigge, og at det også reduserte de øvrige problemene knyttet til denne innvandringen.

Noen forbud virker ikke

Men det er etter mitt skjønn dessverre ikke veldig gode grunner for å tro det. Der begynner mitt argument mot et forbud. For, trass forskjeller fra narkomane, er de grunnleggende årsakene til at et tiggeforbud er problematisk, fortsatt de samme.

Når man opplever at man har få valg, og opplever at et forbud er dypt urimelig og griper inn i livet på sitt mest sårbare, reagerer man annerledes på det enn man reagerer på forbud der man lett kan ta andre valg. Man kan diskutere om det er klokt eller ikke å ha forbud mot vin i butikk. Men de fleste av oss som er glad i alkohol, klarer relativt enkelt enten i stedet å drikke øl fra butikk, eller bruke litt ekstra tid på å dra på Vinmonopolet. De fleste mennesker som har andre alternativer håndterer alle disse forbudene knyttet til personlig moral og offentlig anstendighet – narkotika, prostitusjon, tigging – uten problemer.

Vi klarer ikke å gjøre forholdene for romfolket dårligere enn de er i Romania, ikke uten å bryte med alle øvrige normer vi har

Men de som ikke opplever at de har andre alternativer fortsetter til tross for straffeforfølgelse, til tross for risiko, til tross for ubehag. At dette i prinsippet kunne gjeldt oss alle, kan vi minnes om ved å se på alle de nordmenn og amerikanere som gjorde seg til kriminelle under forbudstiden, enten gjennom å delta i smugling og hjemmebrenning, eller i alle tilfeller gjennom å kjøpe og drikke ulovlig varer. Vi trengte rusen. Og plutselig hadde vi ikke gode alternativer.

Rumenske og ungarske romfolk har ikke mange alternativer. Så lenge de europeiske grensene er åpne, og det vil de være ganske uavhengig av regler så lenge vi ikke innfører en helt dramatisk ny form grensekontroll ved hvert eneste innfartspunkt til Norge, kan de komme. Det er verdt å huske at Norge nest etter Luxembourg er Europas rikeste land. BNP per capita i Norge i nominelle beløp – altså ikke justert for priser, som ikke er så viktig for folk som lever i telt og skal sende pengene hjem – er tre ganger så høyt som gjennomsnittet i EU; tretten ganger så høyt som i Romania og åtte ganger så høyt som i Ungarn.

Vender tilbake etter utsendelse

Tidligere denne uken sirkulerte en artikkel i Klassekampen i sosiale medier. Den intervjuet en dansk politidirektør, som mente at det danske tiggeforbud har gitt færre tiggere av romfolket i Danmark. Som i de fleste saker, særlig emosjonelt betente saker, brukte de som var enige i den implisitte konklusjonen – forbud er bra – den for det den er verdt. Men den danske erfaringen sier ikke det med noen rimelig grad av sikkerhet. At politiet mener det, er ikke et avgjørende element: Politikere pleier å legge ganske selektiv vekt på politiets ønsker – som for eksempel spørsmålene om DLD og generell bevæpning viser. Og det er bra, for politiet er oftere flinkere til å se hva som letter deres jobb der og da, og kanskje fungerer på kort sikt, enn hva som hjelper oss å nå samfunnets mål over tid.

Les også

De bor under avkjøringen til Norges største veikryss

Uten å merke det, kan du ha kjørt over dem.

I alle fall: Den implisitte konklusjonen i artikkelen føler ikke av premissene. En avgjørende ingrediens i den danske politikken er utsendelser. Det er når personer gjentatte ganger tas for tigging, at politiet igangsetter utsendelser. Det kan vi gjøre mer av også i Norge, uten tiggeforbud. Men som politiet selv gjorde klart på Aktuelt er utsendelser ressurskrevende, og må prioriteres mot andre oppgaver. Og selvsagt har Danmark, trass tiggeforbud, hatt mye av den samme debatten om romfolk som vi har i Norge, komplett med sin egen versjon av Karoli-familien.

Der som i andre land kommer romfolket tilbake etter utvisninger. Heller ikke president Sarkozys masseutsendelse av romfolk for noen år siden hadde en varig virkning.

Det betyr ikke at en påvirkning på marginen er umulig: Blir det gjort tilstrekkelig mye vanskeligere i Norge, vil noen flere kanskje ende opp i Danmark eller Sverige. Men at det skulle være nok til å endre opplevelsen av problemet i Norge dramatisk, har jeg vanskelig for å forestille meg.

Noen løsning på det europeiske romspørsmålet er det i alle tilfeller ikke. Vi klarer ikke å gjøre forholdene for romfolket dårligere enn de er i Romania, ikke uten å bryte med alle øvrige normer vi har. Og selv da vil vi neppe klare det, fordi det er mange nordmenn som synes synd på romfolk i Oslo, som er villige til å gi til tiggere, og i alle tilfeller er det mulig, og kommer til å fortsette å være mulig, å leve som kriminell i Oslo.

Skyldige og uskyldige tiggere

Kanskje kunne et forbud være rett selv om det ikke førte til vesentlig færre innvandrere? Er det ikke galt av mennesker som kunne arbeidet, å livnære seg ved tigging? Igjen deler debatten seg, ganske godt korrelert med dem som ønsker mer pisk, og dem som ikke ønsker det. Den første gruppen er ofte opptatt av at romkulturen har mange problematiske trekk, særlig knyttet til arbeid, kriminalitet, ønske om integrering og deltagelse i samfunnet. Den andre gruppen ønsker normalt i større grad at staten gjør mer for å bedre de økonomiske og sosiale vilkårene for romfolk mens de er i Norge.

De er opptatt av at det er romfolkets økonomiske vilkår og utbredt diskriminering som er årsaken til disse problemene.

Uansett hvilken løsning vi velger, kommer vi ikke til å slippe problemet

Jeg mistenker også at de fleste som er opptatt av dette spørsmålet, begge veier, i hovedsak bruker det for å begrunne en politikk de i alle fall ønsker: Om romfolket er uskyldige ofre, fremstår tiggeforbud som «ondere»; om de er skyldige ofre, kriminelle med dårlige normer, fremstår det som mindre ondt. Men jeg vet ikke om svaret på det spørsmålet egentlig er så relevant for utfordringene Norge står overfor, det fører først og fremst til at de som er for forbud, lever bedre med det, mens de som er mot, lever bedre med sine anklager om manglende sivilisatorisk nivå hos dem som er for. I alle tilfeller er svaret er mer komplekst.

Man hører av og til at Europa har prøvd å integrere romfolk i tusen år uten å lykkes. Dette er en usedvanlig grov feilfremstilling av historien. I Wallachia i Romania var slaveri vanlig frem til midten av 1800-tallet, omtrent like lenge som i USA. Og som i USA var det etnisk basert: Romfolk var slaver. I mange andre områder har forsøk på tvungen assimilering vekslet med forfølgelser. Akkurat hvordan romkulturen utviklet seg og hva som påvirket den opp gjennom århundrene, er ikke så godt å si idag, men at slaveri og forfølgelser har en tendens til å føre kulturer på kollisjonskurs med samfunnet rundt seg, er vel en rimelig antagelse. Problemet med kulturer er imidlertid at de har en iboende permanens, ellers ville de ikke vært kulturer. Det betyr at kulturen ikke kan endre seg like raskt som de økonomiske eller juridiske vilkårene. En del av dem som går langt i å benekte at en del av problemene vi opplever med romfolket også skyldes vedvarende kulturelle trekk, later til å miste dette sentrale aspektet ved kultur av syne.

På den andre siden har en del av dem som fokuserer på disse problematiske trekkene lett for å miste av syne både at kultur ikke er permanent, at sosiale og økonomiske forhold spiller inn, og at kultur, individ og menneskeverd er tre ulike ting. Avisen Dagen hadde denne uken en interessant sak om møtet mellom en fattig romkvinne, en tigger, fra landsbygden i Romania og en kvinne fra vestkanten i Oslo. Møter kan være transformative. Vi kan ikke bygge politikk bare på et håp om transformative møter, men vi kan heller ikke bygge en forståelse av grupper av mennesker på at det ikke er mulig.

Ikke noen løsning

Problemene Norge idag opplever med tilreisende roma var et problem vi ikke har bedt om, og som vi har mange legitime grunner til å ønske oss at vi skulle slippe. Når vi er uenige om tiggeforbud, er en viktig del av uenigheten antagelser om det kan ha en virkning eller ikke. Ingen av oss sitter med fasitsvaret. Men det jeg håper flere kan være enige om, er at vi uansett ikke kommer til å slippe romproblemet. Uansett hvilken løsning vi velger, kommer vi ikke til å slippe det.

På et eller annet punkt vil søket etter løsninger krysse en grense

Det er det siste argumentet mitt mot et forbud. I en særdeles uheldig valgt formulering uttalte Per Sandberg følgende til VG: «Det er bare én endelig løsning på dette. Det er å kriminalisere tigging.» Mitt anliggende er ikke å holde uttalelsen mot ham; derimot illustrerer den en logikk der man tenker seg at dette problemet er noe vi kan løse. Ikke bare avbøte, men løse endelig. Jeg forstår ønsket, det er slik svært mange politikere har tenkt om narkotika og prostitusjon, fenomener som tross alle ulikheter etter mitt skjønn deler noen grunnleggende trekk med tiggerproblemet. «Nulltoleranse» er et vanlig uttrykk. «Krig mot narkotika» ble et slagord, globalt til dels fulgt opp av en slags selvskapt virkelighet. Strafferammene for narkotikalovbrudd eksploderte fra 1980-tallet og fremover; så snart man oppdaget at det gjeldende straffenivået ikke «virket», prøvde man en ny omdreining i skrustikken, uten effekt.

Les også

Journalister ser bare ofre

Mediene ser på romfolket som en overgrepsutsatt gruppe som kan stå foran sitt Holocaust. Og den som utsettes for overgrep, kan ikke være kriminell.

Jeg frykter den samme logikken i romspørsmålet – ikke i retning av folkemord, men i retning av at vi bruker stadig flere juridiske virkemidler med betydelige omkostninger, og at vi kanskje vil bli mindre og mindre oppmerksomme på viktige prinsipper, som likebehandling og menneskeverd. Vi så et eksempel på et forslag som gikk i den retningen da Fremskrittspartiet nylig antydet at det ville være mulig å stenge romfolk, spesifikt, ute fra landet etter politiloven. Saken ble omtalt på Kveldsnytt. Mitt anliggende er ikke å slå fast at Fremskrittspartiet er rasister. Mitt prinsipp er å forklare slike ting med dumskap snarere enn ondskap dersom det er mulig, og jeg tror det er mulig her. Likevel illustrerer det en logikk der man søker ett skritt videre for å finne løsninger på et opplevet problem. På et eller annet punkt vil søket etter løsninger krysse en grense.

Den viktigste hensikten med et tiggeforbud er å løse et problem i storbyenes bybilde: Møte med uverdighet, kriminalitet, forsøpling og andre ting. Kanskje kan det påvirke noe av dette på marginen, men det kan ikke løse det, og kanskje viktigst, ikke løse manges opplevelse av at dette er problematisk, ubehagelig. Et tiggeforbud er ikke i seg selv noen spesielt umenneskelig løsning. Men først og fremst er det ingen endelig løsning. Og hva gjør vi da?

Jeg er for å diskutere små og store tiltak, med både pisk og gulrot, de som det kan argumenteres for at har best effekt. Slik jeg ser det nå, er ikke tiggeforbud blant dem, og det har mange problemer knyttet til seg. Kanskje kan vi håndheve vilkårene for opphold strengere, og kanskje vil noen færre komme om vi gjør det. Kanskje kan vi finne ordninger som gjør at roma i norske byer i større grad har tilgang til toaletter og dusjer, til arbeid og til verdighet, kanskje kan vi klare det uten at det bidrar til vesentlig høyere problematisk innvandring. Jeg vet ikke.

Men dette vet jeg: Dette problemet vil være med oss i overskuelig fremtid. Og det er greit, eller så greit som man kan si at det er å måtte innse at vi har problemer som vi ikke klarer å løse tilfredsstillende. Men det er avgjørende at vi forstår dette når vi tenker gjennom hvordan vi vil møte det: Det finnes ikke noen endelig løsning på romspørsmålet.

@nilaug på twitter

Les også:

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Ida skulle bare på sommerleir, hun

Det skulle blitt sommerens vakreste eventyr, men endte med å bli verdens verste mareritt for oss, skriver Camilla Rogne.

Erna Solberg viser vei mot et sivilisert samfunn

Når vårt nye politiske lederskap fronter 22. juli-markeringene, kan den norske samtalen løftes til et nytt nivå, skriver Inger Anne Olsen.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer