- Selvsagt er det krevende for fastleger å opptre som portvoktere for trygdeytelser

I sin faste spalte i økonomiseksjonen skriver Mari Rege den 11. mai at «vår sjenerøse velferdsstat oppmuntrer til inaktivitet»,

og at portvokterrollen gjør legen til en dårligere behandler. Det er et problematisk synspunkt. Særlig i disse tider, der fastlegene er klemt av et økende antall oppgaver, og mange ønsker å overlate vanskelige sosialmedisinske oppgaver til partene i arbeidslivet. Det er klare tendenser til at allmennleger ønsker å trekke seg helt ut av sykmeldingsarbeidet.

Jeg vet ikke om det er det Mari Rege ser for seg. Eller om det er å gjøre porten trangere for dem som opplever at helsen ikke holder til å greie seg i arbeidslivet. Hun viser til blant annet egen forskning som tyder på at uførepensjon «smitter»: Sannsynligheten for å bli uføretrygdet blir påvirket av at flere i nabolaget har uføretrygd. Og at allmennleger i andre undersøkelser har uttrykt at portvokterrollen er vanskelig.

Hva sier man om slikt på engelsk - so what? Selvsagt er det krevende for fastleger å opptre som portvoktere for trygdeytelser. Og naturligvis er våre medmenneskers håndtering av trygder påvirkbare av normer og holdninger i nabolaget og i bygda. Vi kaller det bare ikke smitte når det angår andre enn dem som befinner seg nede på samfunnsstigen. Og som leger nedlegger vi ikke viktige legeoppgaver selv om vi synes de er vanskelige.

Velferdsordningenes evige problem er at de må stå i dialog og balanse med samfunnets normer for hva den enkelte forventes å klare. Når våre medmennesker rammes av «orker ikke, klarer, kan ikke» overfor jobben er det ganske riktig fastlegen de oppsøker. Ville vi bli bedre leger om vi ikke behøvde å bry oss om hvordan våre pasienter mestrer arbeidet?

Vi har lett for å glemme at det finnes gode begrunnelser for at det er leger som sykmelder. For det første har leger faktisk god greie på sykdom, bedre enn noen annen yrkesgruppe. Den gode lege kan under slike møter trekke grenser mot skoft, sinne, arbeidskonflikter, og alle andre mer og mindre aktverdige grunner til å være borte fra jobben. I det minste må pasienter gjøre seg slike tanker selv, før de ser sin fastlege i øynene.

I mange av disse 20 millioner legekonsultasjonene årlig ligger det en kontinuerlig normdanning omkring sykefraværet. Det er lite trolig at sykelønnsordningen overlever uten, annet enn for dem i høye lønnsklasser.

Dernest innebærer legens medvirkning til at pasientens sykdom og plage ikke nødvendigvis blottstilles for arbeidsgiver. Rett til lange egenmeldinger er mest populær blant ansatte med høy lønn og solid status, de som tilhører sjefens sosiale sjikt. Blant ansatte lenger nede på statusstigen er legens medvirkning ofte mer ønsket. Noen trenger opplevelsen av en viss beskyttelse - mot å bekjenne sine mer og mindre skambelagte plager overfor arbeidsgiver, enten det dreier seg om psykiske lidelser, kreft, migrene, eller menstruasjonsplager.

Tar vi disse legeoppgavene bort, eller gjør porten til uførepensjonen trangere, gjør vi det enklere for legene, men kjøligere for de syke.