Å bli kjent med Mohammad

Onsdag 30. november var den 22 år gamle palestineren Mohammad på vei til Youngstorget for å delta på LOs arrangement «Ja til mangfold. Nei til rasisme.» Han ble pågrepet av sivilkledd politi og brakt til Trandum utlendingsinternat. Innen en uke vil utlendingsmyndighetene trosse FNs klare anbefalinger, og forsøke å tvangsreturnere Mohammad til Vestbredden.

Dette kan markere begynnelsen på en massedeportasjon til Vestbredden av palestinere med avslag på asyl. Mener virkelig norske utlendingsmyndighetene at de vet mer om sikkerhetssituasjonen på Vestbredden enn FNs høykommissær for flyktninger? Eller gir de bare blaffen, så lenge de blir kvitt disse menneskene?

Et kaldere språk

Før 2009 fikk mer eller mindre alle palestinere som søkte asyl innvilget dette, i tråd med FNs anbefalinger. Men over natten ble dette endret til at 76 prosent fikk avslag av UDI, uten at sikkerhetssituasjonen har forbedret seg, hverken på Vestbredden eller i Gaza. Alle asylsøkere har krav på å få klage på negative vedtak. Men av 300 klagesaker, innvilget Utlendingsnemnda ifølge egen årsrapport bare én i hele 2010. Palestinerne gikk altså fra full beskyttelse, til knapt å utløse mer enn et likegyldig skuldetrekk fra nemnda som er opprettet for å våke over deres rettssikkerhet.

Hvis dette kan skje helt uten at den sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i de palestinske områdene har forandret seg til det bedre, ser jeg altså ingen annen mulighet enn at den norske asylpolitikken har forandret seg til det verre. Vi tegner en strengere linje. Et kaldere språk.

Menneskesyn

Jeg har den siste tiden sett kommentarer i internettdebatter som påpeker behovet for en saklig gjennomgang av asylsøknader, og at utspill som forsøker å vekke empati for asylsøkerne er ødeleggende for en sånn saklighet. Det er lett å si seg enig i at det juridiske systemet ikke kan styres av følelser, men da kan heller ikke det juridiske systemet være bærer av vårt menneskesyn. Hvis ikke samfunnet som helhet kompenserer for dette ved å finne andre kanaler for å imøtekomme menneskene som søker asyl, så risikerer vi at hele menneskesynet vårt kollapser. Et menneske blir redusert til en juridisk sak. Papirer. Et problem.

For å si det på en annen måte: Man kan ikke sende vaktbikkja for å åpne når noen banker på døra.

Med et juridisk system som nødvendigvis er adskilt fra mellommenneskelige følelser, har vi som befolkning en forpliktelse til å bli kjent med de menneskene som flykter hit. Vi kan ikke utelukkende møte mennesker med et system. Mennesker må møte mennesker.

De håpløse paragrafene

Når det gjelder Mohammad, som utlendingsmyndighetene snart vil tvangsreturnere til Vestbredden, så hadde jeg akkurat begynt å bli kjent med ham da han ble pågrepet. Møtt ham noen ganger. Småsnakket litt om livet. Å se ham igjen på fengslingsmøte i Oslo Tinghus var ikke annet enn vondt. Øynene hans var like håpløse som paragrafene aktoratet viste til. Like håpløse som landet han reiser tilbake til. Han kom til Norge fordi han fryktet for sitt eget liv.

Nå tvinges han til å møte den frykten som drev ham bort fra familien sin og alle han var glad i.