Jan Egeland, direktør for Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og professor II ved Universitetet i Stavanger

FOTO: Furulund Svein Erik

2009 BLE INNLEDET med løfterik presidentinnsettelse i USA og håp om at verdensøkonomien ville snu. Året avsluttes med global massearbeidsløshet og en skuffende klimakonferanse i København. Vedvarende global økonomisk krise, forverret krig fra Afghanistan til Kongo og økt global mistillit mellom nord og sør, gir mindre forventninger til 2010 enn dem vi hadde til 2009. Det kan være et godt utgangspunkt. Året som kommer, kan overraske positivt. 2010 vil trolig gi oss det første gode året for internasjonal nedrustning på svært lenge. Det er mer realistiske håp om at den globale økonomien kommer til å snu til beste for hundretalls millioner som falt under fattigdomsgrensen i 2008–09. Og et bedre forberedt og ledet klimamøte i Mexico mot årets slutt kan gi verden den klimaavtalen vi ikke fikk i København.

Optimisme

Det er optimisme foran konferansen om ikke-spredning av atomvåpen i 2010. USA har gått fra å undergrave nedrustningsarbeidet under Bush til å få de andre stormaktene med på å «arbeide for en verden uten atomvåpen». Vår fallhøyde er svimlende. Iran, Nord-Korea og flere andre land står på terskelen til å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Det er økende fare for at terrororganisasjoner eller uansvarlige regimer kan få tak i kjernefysiske sprengladninger. Det er av eksistensiell betydning at atommaktene blir enige om å ruste ned og hindre andre i å få bomben.

Da Obama skrinla rakettskjoldet i Øst-Europa, la det også grunnlaget for en ny vidtgående strategisk nedrustningsavtale med Russland i 2010. Læringskurven var bratt for internasjonalt diplomati før og under København-konferansen: Mellomstatlig problemløsning må gjøres på en ny måte. En gang var det nok at «noen i Vesten hadde snakket sammen» og gitt føringer til FN-sekretariatene, som så la frem avtaleutkast som resten av verden stort sett godtok. Det er heller ikke nok at USA og EU snakker med Kina, Russland og India. Aldri har verden hatt så mange stater med et så høyt bevissthetsnivå om egne interesser og så stor vilje og evne til å fremføre disse gjennom titalls målrettede grupperinger og regioner.

Med en ny klimalov vedtatt av den amerikanske kongressen i 2010 og ambisiøse planer for en grønn energi/revolusjon, kan Obama love mer neste år og dermed få Kina til komme med et så positivt svar at også andre viktige land forplikter seg mer. 2009 var en global økonomisk katastrofe. Hundre millioner flere sultet og enda flere ble arbeidsledige. Før matvare- og finanskrisen i 2007–08 hadde afrikanske, asiatiske, latinamerikanske og østeuropeiske land hatt en serie gode år. Kina var i en klasse for seg. På en generasjon ble 600 millioner mennesker løftet ut av fattigdom.

Etter to år med stor ny fattigdomsproduksjon, spår Verdensbanken at 2010 blir året hvor nedgangen snur til forsiktig økonomisk fremgang og dermed økt samarbeidsvilje i nesten alle regioner. Når toneangivende land opplever økonomisk krise, overskygger dette alle andre problemstillinger. Fra Sverige og USA til Kina, Brasil og India legges nå konkrete planer for at veksten ut av krisen også skal bli mer klimavennlig.

2010 kan bli bedre enn vi frykter.