Aldri vært bedre å være mann

I morgen har Mer eller mindre mann av Martin Lund premiere. 21. september har 90 minutter av Eva Sørhaug premiere.

Traileren til Mer eller mindre mann er tydelig: Mannen er dårlig til å kommunisere følelser, skriver «kuk i fitta» for å få ut innesperret frustrasjon, drar på fylla, stopper bilen og hamrer i rattet, kryper bak en stol og ser forvirret ut, har alltid et forvirret uttrykk i ansiktet og fortelles kontinuerlig av dama at han ikke skjønner hvordan samlivet deres skal være for å fungere bra. Traileren avslører det ikke, men kanskje blir alt bra til slutt og mannen lærer seg å leve på en «moden» måte. Men i så fall er det takket være kvinnen.

Les også

Minerva

Denne artikkelen er skrevet for Minerva, og gjengitt etter avtale med tidsskriftet og Kristian Meisingset.

Samtidens idealer

Traileren til 90 minutter legger heller ikke mye mellom: Allerede i første replikk tar kvinnen makten og sier til mannen at han er på vei ut av familien, og at han ikke skjønner noe som helst. Mannen klager over dritt og bleier og svarer med å bli alkoholiker, selvfølgelig. Her er det ikke kryping bak stoler som blir utløpet for frustrasjonen, men vold, en vold som alt har vekket oppsikt.

Det er i og for seg ikke noe galt i å lage filmer om forvirrede og aggressive menn. Mange menn er forvirrede og aggressive, og det kan bli praktfulle filmer. Særlig 90 minutter ser spennende ut, og jeg gleder meg til å se den. Men så var det denne mannen, da: Alle diagnoer av samtiden forsøker å si noe om hvordan verden er. Alle diagnoser av kjønn forsøker å si noe om samtidens kjønnsroller og -idealer.

Stereotyp fremstilling

I Mer eller mindre mann og 90 minutter er mennene irrasjonelle. De kommuniserer svært dårlig med omgivelsene sine (mannen i 90 minutter sliter desidert mest, naturlig nok). De har ikke overskudd, men er fortvilte og får ikke utløp for fortvilelsen sin på gode måter. De sliter med damene. De skjønner ikke sine egne følelser.

Hadde Mer eller mindre mann og 90 minutter skilt seg ut blant norske filmer, ville det vært lettere å se dem som individuelle studier av tross alt interessante menn. Men dette er slik norske filmer gjerne fremstiller menn. Et av de siste eksemplene er Oslo 31. august av Joachim Trier, hvor den unge mannens frustrasjon også ender tragisk (se Karen Thues kritikk av filmen). Og det gjelder ikke bare filmer, men også bøker: Erlend Loe satte standarden på 90-tallet med forvirrede, unge menn. Da er det nærliggende å se filmenes innhold som påstander, eller man kan i hvert fall spørre: Mener Martin Lund og Eva Sørhaug faktisk at menn er slik, i Norge, i dag: fortvilte og fremmedgjorte og ute av «sync» med verden?

Radikal ønskedrøm

Den vanlige forklaringen på hvorfor menn har det så vanskelig i dag, kjenner vi: Mannen skal både jobbe og være hjemme, være hard og myk og møte helt andre forventninger enn før. Mannsdebatten (i hvert fall menns debatt om menn) har visst aldri kommet i gang, mener mange. Derfor har vi ikke fått et reflektert forhold til oss selv. Og dessuten er alle lærere kvinner. Og dessuten styrer de egentlig det meste, mener de mest kuriøse mennene i debatten.

Men jeg mistenker at denne evige stakkarsliggjøringen av mannen i kulturen drives av en slags merkelig radikal ønskedrøm: Verden er egentlig grusom, og de som sitter med makten (menn) er egentlig hule og falske. Menn er, i tråd med dette, selv om vi ikke skjønner det selv, fremmedgjorte og rådville i møte med den nye tiden. Men det stemmer ikke.

Det er deilig å være mann. Det har aldri vært bedre. Selvfølgelig er det ting å klage på, men mannsrollen har aldri vært bredere. Den er mer variert enn noen gang. Normene rundt mannlig seksualitet har aldri vært mer avslappet. Menn har innpass på flere arenaer enn før (mange av dem var reservert kvinnen). Det er tydelig i så enkle ting som at min yndlingsfarge er rosa, og det finnes ikke en sjel som stusser på det.

Dra til sjøs

Samtidig må ikke den nye mannsrollen bli snevret inn på nye måter. Jeg er ikke særlig macho selv (har for eksempel aldri vært i en slåsskamp), men det må være lov å være tøff i trynet og innfri den sterotype mannsrollen. «Tradisjonelle» mannlige egenskaper kan også være viktige i dagens samfunn. At man slåss litt på byen, betyr ikke at man er sosialt skadet (uten at man skal denge dama si av den grunn). At man ikke liker å snakke om følelser, betyr ikke at kvinnen må oppdra en. At man helst vil slippe å bytte bleier, betyr ikke at man er en dårlig far. Det må være plass til tradisjonelle fedre som viser kjærlighet ved å tjene nok penger til at kona kan være hjemmeværende.

I trailerne til både Mer eller mindre mann og 90 minutter forteller kvinnene mennene hvordan de egentlig burde være. Men det må vi bestemme selv.

Uansett: Norsk film og mange andre fortsetter å deppe. Og hva skal vi gjøre, som menn, ifølge filmene, når verden er så jævlig og bare «gutta» forstår oss? Ifølge den mest ambisiøse av dem alle, er svaret enkelt: Dra til sjøs.