Altfor mye Norge

Det kom en faks her om dagen. Det var et dikt på russisk, med unntak av noen få ord skrevet på et litt haltende engelsk - «En gave til det norske folk», sto det.

Først trodde vi at diktet var ironisk ment, superlativene flommet i litt for strie strømmer nedover arket. Men så slo det oss - dette var ord som kom fra hjertet. Velformede, vakre rim - ikke noe haltende språk her, nei. Det han ønsket å formidle, var helt åpenbart dypt og alvorlig ment.

Dikteren heter Sergej. Han hadde vært i Norge for første gang. Han følte at han måtte gi uttrykk for hva han hadde opplevd. Inntrykkene hadde vært så store. Her følger et forsøk på oversettelse:

Norge

Himlen her er altfor blå

solens lys som gull derpå.

Skyer hvite seiler flott

mot tinder hvite, topp på topp.

Vannet renner friskt fra kraner

som månens sølv, i lange baner.

Den friske luft i nattens vind

stryker oss så mildt på kinn.

Menneskene - kloke, vise,

jobber hardt, det er en lise

å se de norske i sitt land.

Selv fuglene de frykter ei

å komme dem i deres vei.

Menneske, natur er ett,

i harmoni de lever tett.

Frykt og redsel vekk må gå

alle er å stole på

Selv landets flagg er sydd så godt

av kraftig stoff av beste sort.

Gud har skjenket dem

et underets land

Her skapes lykken,

av kvinne, mann!

Fremad, Norge!

Overflodshorn

Nesten for mye av det gode? Språket er blomstrende, ikke akkurat i den norske, litt nøkterne, protestantiske ånd. Men russerne er oppdratt i den ortodokse kulturkrets. Gull, glitter, røkelse og harmonisk sang, et overflodshorn av uttrykksmåter og språklige bilder - det har slått sterkt inn i selv det russiske hverdagsspråk.

Diktet var nok ekte ment. Jeg tror en av årsakene er at mange russere, som nå reiser nesten vilt til utlandet, for første gang får anledning til å sammenligne hva de selv har med hva nære naboer har.

Allmenn velstand er et forholdsvis nytt fenomen, også her. Den russiske velstanden, for den finnes, er derimot svært ulikt fordelt. Det er derfor man kan få dikt av Sergejs type, eller spørsmål og funderinger som kan komme svært overraskende. Vi er så vant til det vi har, og måten vi gjør ting på, at vi tar det for gitt at det er slik det skal være. Ikke noe overraskende ved det. Men det er nettopp det det er.

Vennskap og brorskap

For noen år siden, mens Sovjetunionen fortsatt eksisterte, begynte en forsiktig opptining av forholdet til Norge i nord. Som seg hør og bør, begynte det med kultur- og idrettsutveksling og offisielle delegasjoner.

En vinter var en sovjetisk delegasjon fra Murmansk på besøk i Finnmark. Man hadde selvsagt hatt de nødvendige møter, snakket om fred, vennskap og brorskap mellom nasjonene, slik det alltid ble snakket om fred, vennskap og brorskap mellom nasjonene når offisielle sovjetdelegasjoner var i utlandet.

Femårsplan

Men vertskapet syntes de måtte gjøre litt mer, noe litt mindre offisielt, for gjestene. Så en fremtredende representant for byens myndigheter inviterte de sovjetiske gjestene hjem til seg på middag om kvelden - rundt kl. syv. De takket ja.

Klokken ble syv, og den ble halv åtte og kvart på åtte. Til slutt innfant gjestene seg. De beklaget dypt at de var blitt forsinket, men de hadde mistet tiden av syne. De var blitt gående rundt i den lille byen, og blitt så fascinert av det de så. Husene var velstelte, det var lys i alle vinduer, i alle vinduer var det blomster, det var til og med gardiner i alle vinduer.

-Hvem er det som bor i disse husene? spurte sovjetdelegasjonen. Svaret var vanlige byborgere, vanlige folk. - Jaså, vanlige folk? Og alle har gardiner i vinduene. Ja, svarte vertskapet, lettere forundret.

Omveltningene

Hm, sa den sovjetiske delegasjonsleder. Vanlige folk har altså gardiner i vinduene? Etter en kort tenkepause sa han, resolutt:

-Gardiner i vinduene hos vanlige folk? Det skal vi også ha. I neste femårsplan.

Så gikk tiden og femårsplanene, og tiden utløp for Sovjetunionen.

Omveltningene var enorme. 90-tallet ble preget av nytenkning, mange fikk gardiner. Uten Statens hjelp. Men man snur ikke utviklingen i et land i en håndvending. Sovjettiden satte, og setter fortsatt, sitt sterke preg på landet. Da tenker jeg ikke bare på enorme høyblokker der leilighetene nå er havnet i privat eie etter at staten rundhåndet ga dem til innehaverne.

Det indre i leilighetene er pusset opp og modernisert, til «europeisk standard». Det ytre, derimot, er ikke alltid like godt vedlikeholdt. Så derfor denne andre lille episoden.

Potjomkin på Sola

I 1999 var daværende forsvarsminister Igor Sergejev invitert til et nordisk forsvarsministermøte i Stavanger. Det var en liten knute på tråden mellom NATO og Russland, på grunn av konflikten i Jugoslavia, men Sergejev kom likevel på en kort visitt.

Flyet hans landet på Sola, og kortesjen med de høye gjester kjørte den vanlige veien inn til Stavanger, der møtet var satt. Mens vi ventet utenfor, trakk en av hans medhjelpere meg til side og spurte: -Den veien vi kjørte inn fra flyplassen, var det en spesialrute?

Gardiner i vinduene hos vanlige folk? Det skal vi også ha!

-Nei, en helt vanlig vei. Hvordan det?

-Jo, det var da usedvanlig pene hus, med usedvanlig velstelte hager rundt. Det kan da ikke være vanlige folk som bor der?

Han fikk et svar som bekreftet, at jo, det er det.

Han sukket.

Den gamle historien om at Katarina den stores elsker, fyrst Grigorij Potjomkin, bygde opp landsbyer med falske fasader under et keiserinnebesøk i Sør-Russland midt på 1700-tallet, er velkjent i Russland. Det var kanskje ikke så rart at både sovjetdelegater i nord og russiske delegater i sør ikke helt trodde på det de så. Potjomkins kulisser, aha!

Men nå reiser folk fritt. De får se det de får se. Som vår venn Sergej lar de seg altså imponere av vårt Norge.

Bare ikke av været.