ÆRE VÆRE DEG for at du var villig til å stille, i ensom majestet, som kandidat til vervet som rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, professor i medisin og direktør ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap. Det er sikkert ingen ting i veien med den faglige habitus, hverken hos deg eller hos mannen som nå nylig har meldt seg på som motkandidat, teologiprofessor Trygve Wyller, dekan ved Universitetets teologiske fakultet. På samme måte er det helt sikkert heller ingen ting å utsette på de professorale kvalitetene til den avtroppende forgjenger, matematikeren Geir Ellingsrud. Mannen fortjener sogar et pluss, for å ha skrevet barnebok i sitt eget fag, Ånden i blekkhuset.

Ellingsrud ble forøvrig valgt for tre år siden, etter en overraskende heftig valgkamp, der det også vanket mindre akademiske ord og vendinger mellom de stridende kandidater og deres respektive horder. Men så, etter at gnyet fra valgkampen hadde lagt seg, ble det stille rundt ham. Slik det har hatt for vane å være rundt rektorer og andre ledere av norske kunnskapsinstitusjoner. Av ukjente årsaker holder de alle, med få hederlige unntak, en så lav profil at det virker påfallende.

Påfallende, ikke minst fordi universiteter og forskningsinstitusjoner, sammen med studenter og ansatte, danner fortroppen i den viktigste omveltningen dette landet har vært igjennom i moderne fredstid: Overgangen fra produksjonssamfunn til kunnskapssamfunn.

Med andre ord: Aldri har universitetssektoren og forskningssektoren spilt en så stor rolle for så mange mennesker, som den gjør i dag – og kommer til å gjøre i enda større grad i årene fremover.

Hvem er det da som står i spissen for denne fredelige revolusjonen? Hvem staker ut kursen, artikulerer mål og kjemper for midler til forskning og vitenskap, utover den obligatoriske sutringen ved hvert nye statsbudsjett?

De som skulle ha gjort det, er personer som knapt nok synes i mediebildet, skal vi tro en kartlegging utført av medieanalysebyrået Cision. Tar vi utgangspunkt i sentrale trykte medier, så er rektor ved UiO sitert temmelig nøyaktig 50 ganger det siste året. Det er vel på nivå med en vararepresentant fra et av de mindre opposisjonspartiene på Stortinget.

I Bergen holder universitetsrektor Sigmund Grønmo en noe høyere profil, godt hjulpet av entusiastiske lokale medier. Det samme kan sies om rektor ved Handelshøyskolen BI, Tom Colbjørnsen, som figurerer titt og ofte i Dagens Næringsliv. Men den eneste universitetsrektor her i landet som har en tilstedeværelse i de trykte mediene på linje med andre fremtredende samfunnsaktører, er Jarle Aarbakke i Tromsø: 297 treff i 2008.

Hvorfor etterlyse mer PR-kåthet og aktiv opptreden på den offentlige arena fra rektorer og forskningsledere? Rett og slett fordi det er en viktig del av jobben. De må senke egne, faglige ambisjoner, når de påtar seg et slikt lederverv. Nå er det kampen for egen institusjon og sektor det handler om – døgnet rundt.

Den som ikke har skjønt det, forsvinner fort som en ånd i et blekkhus. Og det er ikke noe blivende sted for den som bør stå på barrikadene og kjempe for en sektor som altfor ofte ser ut til å ha sørgelig nok med seg selv.