Randulf Meyer trekker erfarent frem utstyret han trenger for å måle blodsukkeret sitt. En liten måleenhet på størrelse med en halv mobiltelefon legges på bordet. Så tar han frem det som ser ut som et hylster, setter det mot fingertuppen og trykker i motsatt ende av hylsteret. Et lite stikk, og ut pipler nok blod til at måleenheten kan registrere blodsukkeret.

Meyer og fungerende avdelingsoverlege Per Medbøe Thorsby ved Hormonlaboratoriet, Oslo universitetssykehus Aker, kan konstatere at blodssukkeret er for lavt.

Smørbukk.

Med et stort smil om munnen trekker Meyer frem en Smørbukkaramell, en følgesvenn han alltid har med seg etter at han fikk diagnosen type 2-diabetes i 2004, og livet endret seg betraktelig. Å leve med diabetes betyr å tenke på helsen, hva man spiser og hvordan man lever på en helt annen måte enn før. Akkurat nå, på legekontoret på Aker universitetssykehus, må blodsukkeret opp, som så ofte ellers. Meyer har funnet sin løsning på rask tilførsel av sukker; Smørbukk. Som er det beste han vet.

Arvelig belastet.

Type 2-diabetes har til nå vært sett på som en livsstilssykdom hvor pasientene som rammes, langt på vei er blitt stigmatisert som late sofagriser som spiser usunt, trimmer lite og lar livvidden øke uten særlig tanke for egen helse. I en ny norsk undersøkelse fastslås det for første gang i Norge at arv er en vel så viktig årsaksfaktor som livsstil.

–Betyr det at pasientene langt på vei kan frifinnes?

–Ja, jeg vil si det. De har arvet en dårligere insulinproduksjon, sier Thorsby.

Han er en av de ansvarlige bak undersøkelsen (se fakta) som nå offentliggjøres i tidsskriftet Scandinavian Journal of Clinical and Laboratory Investigation.

Gjennombruddet innen denne forskningen kom i en islandsk undersøkelse i 2007 som viste at normalvarianter i enkelte gener så ut til å ha stor betydning for utvikling av type 2-diabetes.

Den norske undersøkelsen viser at slik er det også i Norge. Rundt halvparten av oss har disse genene, og dermed i risikosonen for type 2-diabetes. Er vi i tillegg overvektige og ikke særlig fysisk aktive, vil vi få sykdommen tidligere enn dem med samme livsstil som ikke har de aktuelle genvariantene.

–Vi finner at hvis man har en førstegradsslektning (forelder, søsken) med type 2-diabetes, har man selv en tre til fire ganger så høy risiko for å få sykdommen, sier Thorsby.

Mindre insulin.

Genet som ser ut til å bety mest for utvikling av type 2-diabetes, gir opphav til et protein som styrer andre gener.

–Det ser ut til å ha betydning for kommunikasjonen mellom blodsukkernivå og insulinproduksjon, men den eksakte mekanismen i kroppen er ennå ikke kjent, sier Thorsby.

–Mens vi tidligere har trodd at type 2-diabetes skyldes motstandsdyktighet mot insulin på grunn av for mye fett, særlig rundt midjen, tror vi at den nedarvede sårbarheten for type 2 diabetes ligger i lavere insulinproduksjon.

Den viktigste ervervede årsaken er overvekt, men også det er til en viss grad arvelig.

–Det mange har oppfattet som en ren livsstilssykdom, ser altså ut til å ha en vel så stor arvelig årsak som pasientene ikke kan noe for selv, sier Thorsby.

Han påpeker likevel at en sunn livsstil er viktig for å forhindre eller utsette at type 2-diabetes rammer.

Fikk hjerteinfarkt.

Randulf Meyer vet ikke om han har de aktuelle genvariantene eller ikke, men skulle gjerne visst det. Det han imidlertid vet, er at han har sykdommen, og at det har hatt stor betydning for hvordan han lever livet sitt i dag.

Han måtte få hjerteinfarkt, en vanlig senvirkning av diabetes, før hans diabetes ble oppdaget.

–Hvordan levde du da?

–Ikke spør om det.

–Jeg var leder og jobbet det som var nødvendig, i helger, på natten og altfor mye. Jeg spiste når jeg hadde tid og trimmet lite, sier Meyer.

Den nye kunnskapen om genenes betydning vil imidlertid ikke føre til at hele befolkningen skal gentestes.

–Vi får samme opplysninger ved å spørre om foreldre eller søsken har diabetes, sier Thorsby.

Og han legger til:

–Vi nærmer oss nå en forståelse av årsakene til type 2-diabetes, noe som kan gi håp om mer målrettet behandling for disse pasientene i fremtiden.

Ny hverdag.

Behandlingen handler ikke bare om å regulere blodsukkeret, men også om å forhindre fremtidige komplikasjoner som blant annet hjerte- og karsykdom.

Det vet Meyer mye om. Han tar minst fem forskjellige piller daglig, og insulintilførsel i sprøyteform. Regelmessige måltider med sunnere mat for både ham og kona er den nye hverdagen. Dessuten jobber han ikke lenger.

–Trimmer du regelmessig også?

–Jeg vil ikke akkurat si det slik. Meyer tenker seg om og tilføyer:

–Jeg lever livet.