Uroen etter presidentvalget i Iran sist juni har ikke lagt seg. Store folkemengder har deltatt i gjentatte demonstrasjoner. De risikerer liv og sikkerhet. Flere er drept, mange er arrestert og regimet fortsetter overgrepene mot menneskerettighetsforkjempere. Likevel styrkes motstanden mot landets lederskap.
Situasjonen har likhetstrekk med den som førte frem til revolusjonen i Iran i 1979. Den gangen var det også mange og vedvarende demonstrasjoner. Opposisjonen bruker gjerne merkedager i Irans historie som utgangspunkt for demonstrasjonene. Kanskje den neste blir 16. januar, årsdagen for da sjahen forlot landet.
Den øverste religiøse leder, Ali Khamenei, er også den fremste politiske leder. Han har tidligere, i likhet med sin forgjenger ayatollah Khomeini, søkt å være samlende for flest mulig iranere. Men nå lykkes han ikke med dette. Etter at han tok klart parti for sittende president Mahmoud Ahmadinejad ved siste valg, er han blitt en splittende leder. Når det i gatene ropes «død over Khamenei» er dette et oppsiktsvekkende sterkt uttrykk for situasjonen landet nå befinner seg i.
Regimet er under sterkt press fra de ulike opposisjonsgruppene. Spørsmålet er hvor lenge det kan motstå presset. Som nobelprisvinner Shirin Ebadi sa i et intervju med CNN nylig: Regimets inngripen mot demonstrasjonene vil bare øke opposisjonens motstand.
Jeg tror forandring vil komme. Tidspunktet er umulig å spå. Uansett må forandringene komme innenfra. Men det er viktig at det internasjonale samfunnet opptrer på en måte som styrker kampen for demokrati og menneskerettigheter i Iran.
Verdenssamfunnet må vurdere atomspørsmålet i dette perspektivet. Det er god grunn til å reagere mot Irans manglende samarbeid med omverdenen, og spesielt Det internasjonale atomenergibyrået. Frykten er stor for at Iran utvikler atomvåpen, ikke bare atomenergi. Det er forståelig at det i FN nå vurderes sanksjoner mot Iran på grunn av manglende oppfølging av FN-resolusjoner.
Men det må vurderes nøye hvordan slike sanksjoner vil virke i dagens spente situasjon. Det er bred oppslutning i Iran om landets atomprogram. «Atomsanksjoner» vil styrke oppfatningen om en «ytre fiende», styrke oppslutningen om regimet og dreie fokus bort fra opposisjonens krav om demokrati og menneskerettigheter. Hvis sanksjonene også skulle inneholde økonomiske elementer, kan det gi regjeringen en mulighet for å skyve ansvaret for økonomiske vanskeligheter over på det internasjonale samfunnet. Som Shirin Ebadi sier: Sanksjoner mot Irans atomprogram vil ikke ramme det islamistiske regimet, men bare styrke de nasjonalistiske kreftene i Iran.
Eventuelle sanksjoner bør i tilfelle ha en annen begrunnelse og ramme regimet, først og fremst den mektige revolusjonsgarden (f.eks. ved våpenembargo), og ikke folket. Ellers vil sanksjonene kunne motvirke den utviklingen i retning av demokrati og menneskerettigheter som den modige opposisjonen i landet nå risikerer livet sitt for.
Vi trenger også Iran som en aktiv og konstruktiv partner, ikke bare i Afghanistan, Pakistan og Irak.
Det internasjonale samfunnet må derfor tenke nøye gjennom hvordan dets måte å agere på vil påvirke situasjonen.
Kommentarer