Barn mindre viktige enn voksne?

Norge vakte oppsikt ved at landet ikke ville arbeide aktivt for en egen klageordning for FNs barnekonvensjon.

Klageordningen ble vedtatt av FNs generalforsamling 12. desember 2011 og lagt frem for undertegning og ratifikasjon 28. februar i år.

Det utløste ny berettiget undring og harme at Norge hverken deltok i dette møtet eller senere har ratifisert klageordningen. Redd Barna og en rekke organisasjoner sendte i februar brev til utenriksministeren med forespørsel om status i forhold til Norges ratifikasjon.

I sitt svar (29. juni) skriver utenriksministeren at Regjeringen fortsatt ikke har konkludert om hvorvidt klageordningen vil bli ratifisert. Jonas Gahr Støre uttaler videre at det er nødvendig «å vurdere nærmere hvilke konsekvenser en internasjonal klageordning vil kunne få blant annet for lov- og budsjettvedtak fattet av norske folkevalgte.»

I 2009 uttalte den samme Støre: «Vi vil ta med oss Barnekonvensjonen ut i verden og realisere den i praktiske politikk». På denne bakgrunn har jeg følgende spørsmål til utenriksministeren:

1. Hva er grunnen til at Norge nå har forlatt den stolte ambisjon om å være i front når det gjelder barns rettigheter?

2. Norge anerkjenner at brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) kan innklages for Den europeiske menneskerettsdomstol og etterlever domstolens avgjørelser. Dette må vel også kunne innebære konsekvenser for lov- og budsjettvedtak fattet av norske folkevalgte. Hva er det som reelt begrunner Regjeringens forskjellsbehandling av EMK på den ene siden og Barnekonvensjonen på den annen?

Det er vel ikke slik at barns rettigheter er mindre viktige å håndheve enn voksnes menneskerettigheter?