Ingen har hittil greid å presse president Bashar al-Assad til forhandlingsbordet. Etter 11 måneders konflikt og minst 7000 drepte er det nå Russlands tur til å forsøke. Den arabiske liga, USA og EU har ikke kommet noen vei.
Utenriksminister Sergej Lavrov og etterretningssjef Mikhail Fradkov fikk etter alt å dømme lite konkret ut av sitt besøk i Damaskus tirsdag. Assad har gjentatte ganger forsikret om sin forhandlingsvilje, for så å skyte videre på sin egen befolkning.
Det russiske fremstøtet var delvis et svar på kritikken etter at Russland og Kina nedla veto i FNs sikkerhetsråd mot en kritisk resolusjon om Syria. Bakgrunnen for resolusjonsforslaget var et krav fra Den arabiske liga om at Assad skal gå av og overlate makten til et overgangsstyre, slik at det kan utarbeides en ny grunnlov og holdes demokratiske valg.
Rasende for Libya
Teksten ble etter hvert kraftig dempet og fikk til slutt støtte fra 13 av rådets 15 medlemmer, blant dem tradisjonelt skeptiske land som India og Sør-Afrika. At Russland og Kina likevel sa nei, skyldes deres sinne over det som skjedde i Libya i fjor.
Da unnlot som kjent Moskva og Beijing å blokkere en resolusjon om beskyttelse av den libyske sivilbefolkningen med alle nødvendige midler. Russerne og kineserne mener at NATO misbrukte FN-vedtaket til å fremtvinge et regimeskifte. Vetoet mot den mindre vidtrekkende Syria-resolusjonen var slik sett en takk for sist.
FN på sidelinjen
I realiteten er FN inntil videre handlingslammet i Syria-konflikten. Det betyr ikke at det er umulig å foreta seg noe, men at det i tilfelle må gjøres uten at tiltakene er godkjent av FN. For mange land, ikke minst Norge, er dette problematisk.
USA ønsker å danne en løst sammensatt gruppering som kalles "venner av et demokratisk Syria". Det er imidlertid lett å tenke seg et mer forpliktende samarbeid, en slags "koalisjon av villige", som i et gitt tilfelle kan gripe inn med militære midler.
Sikre soner
Noe som kan bli aktuelt, er opprettelse av en såkalt beskyttelsessone inne på syrisk område. Det kan skje ved at tyrkiske soldater krysser grensen til Syria, eventuelt med assistanse av styrker fra land i Den arabiske liga.
De sikre sonene er tenkt som en håndsrekning til syriske flyktninger og som et tilfluktssted for opposisjonen.
Sonene krever en stor og permanent innsats av militære styrker for at de virkelig skal være trygge. Erfaringer fra Balkan viser at det er meget farlig å undervurdere disse problemene. Den styggeste skampletten er den serbiske massakren på 8000 bosniske muslimer i Srebrenica i juli 1995.
Stenge luftrommet
En annen mulighet er en flyforbudssone, i likhet med den som ble opprettet over Libya. Det ville hindre Assads styrker i å kartlegge opposisjonens tilholdssteder og angripe dem fra luften. Det ville også bli vanskeligere for hæren å transportere soldater raskt til urolige steder rundt om i landet.
Problemet er at den syriske opposisjonen er sårbar fordi den foreløpig bare kontrollerer spredte lommer i terrenget og ikke et større, sammenhengende område, slik opprørerne gjorde i den østlige delen av Libya. Landene som påtar seg å håndheve en flyforbudssone, må være forberedt på å bombe regjeringsstyrkene fra første dag.
Holder seg i bakgrunnen
En mer sannsynlig mulighet er det jeg kaller "en borgerkrig med bakmenn". Fordi ingen utenforstående ønsker å gripe direkte inn – i hvert fall ikke ennå – vil den foretrukne metoden være å forsyne partene med våpen og opplæring. Opprørerne har behov for avanserte våpen og kommunikasjonsutstyr. Hjelp kan allerede være på vei fra USA, europeiske land, Saudi-Arabia og Gulfstatene.
President Assad får også assistanse, først og fremst fra sin trofaste våpenleverandør, Russland, og sin mektige allierte i Midtøsten, Iran.
Summen av alt dette kan bli en krig med stedfortredere, der en intern konflikt får stadig sterkere internasjonale overtoner. De tyngste tapene i en slik krig vil bli båret av den syriske sivilbefolkningen, som vil få et akutt behov for beskyttelse.
Et interessant besøk
Spørsmålet er hvor ille det må bli i Syria før det kan bli bedre. Hvor mye skal til før Russland og Kina åpner for at FN kan gripe inn? Det gir grunn til forsiktig optimisme at Kina denne uken har tatt imot en delegasjon fra den syriske opposisjonen. Det kan tyde på at ledelsen i Beijing ser hvilken vei det bærer.
Et annet håp er at regimets støttespillere begynner å innse at de kjemper for en tapt sak. Den arabiske liga satser på dette alternativet. Hvis regimet mister kontrollen over flere byer og landområder, kan veien til Assads fall være kort.
Det er alltid lov å håpe, men den siste uken har ærlig talt ikke gitt noen næring til håpet om en fredelig løsning i Syria.
Kommentarer