Bruk pengene på deg selv

Redd Barna lokker for tiden med at du for 250 kroner enten kan redde et barn (bli fadder) eller kjøpe en halv kriminalroman. Min anbefaling er å gå for den halve kriminalromanen.

Vi må ta et oppgjør med giverviljen vår. Både det vi gir over skatteseddelen og det vi gir fra vår private lommebok. For hvorfor gir vi, og hva er egentlig resultatene av at vi i praksis kaster penger etter de som ikke har like mye som oss?

Det er vanskelig å ikke bli berørt når små barn titter på deg gjennom TV-ruten med sultne øyne og fillete klær og ber om at du avser bare en liten del av overfloden din for at de skal få det bedre. Fordi det er så ”lite” som 250 kroner i måneden, har du råd til å avse pengene, og du har kjøpt deg litt bedre samvittighet. Men hva går pengene egentlig til? På hvilken måte, rent langsiktig, har pengene gitt uttelling?

Det er ingen hemmelighet at Norge har vært blant de beste i klassen til å yte bistand, og vi ligger fortsatt rundt målet om å gi en prosent av BNI. Og der er problemet. For målet kan jo ikke være å gi en prosent av statsbudsjettet i bistand. Målet må være å gi null prosent i bistand.

Her er vi ved kjernen og paradokset i bistand: Vi gir mye, sammenliknet med andre (få andre land gir så mye som en prosent), men relativt sett gir vi lite (en prosent er ikke mye). Hva gjør det med oss? Jo, vi er ikke så nøye på resultatene. Det er ikke så farlig om skolen vi gav penger til ikke lenger eksisterer, eller om barna ikke lenger har rent drikkevann.

I det store og det hele gjør det ikke så mye at det fortsatt eksisterer fattigdom. For hvis vi hadde ment at global fattigdom var et onde vi virkelig måtte bekjempe, hadde vi lagt muskler bak pengene, vi hadde krevd målbare resultater og ikke bare kastet penger etter gode formål.

Dette kan overføres til giverviljen fra våre egne lommebøker. Redd Barnas fadderprogram lokker med at et barn kan få mulighet til å gå på skole for 250 kroner. Gir du 250 kroner, er det 20 prosent lavere risiko for at gutter deltar i væpnet konflikt, jenter får færre og sunnere barn og sjansene er større for at barn overlever når moren har gått på skole.

Det stemmer nok det, isolert sett, men som jeg skrev om i bokanmeldelsen av Poor Economics, kan du ikke se på bare ett aspekt ved bistanden. Selv om Redd Barna gir barn muligheten til å gå på skole, må foreldre har råd til å sende barna dit og ikke på arbeid, og de må ha mulighet til ytterligere kunnskapsløft gjennom ungdomsskole og universitet. For ikke å snakke om at de må ha gode lærere.

Denne infrastrukturen er det landets egne myndigheter som skal stå for. Og da helst på egne ben. Frihet under ansvar kaller vi det.

For selv om bistandsorganisasjonene smykker seg med at de samarbeider med lokale og nasjonale myndigheter i sitt arbeide, er det til syvende og sist de som kommer med pengene og de som stiller kravene. De som kjenner litt til bistandsverden, vet at dette ikke er koordinert innsats; det er ekstremt mange organisasjoner med gode intensjoner, og det er ikke minst mange organisasjoner med mye penger og makt.

Hvordan organisasjonene forvalter makten, tenker vi lite på, med det resultat at vi gir bistand uten mål og mening.

Derfor er det absolutt å anbefale å gå for den halve kriminalromanen i stedet for fadderskapet.