Bygg tradisjonelt

 Oslo bystyre skal i løpet av sommeren vedta Kommuneplanen 2013, som avgjør hvordan hovedstaden skal se ut i fremtiden.

Perioden 2013-2030 er den tredje av Oslos store byggefaser i moderne tid, ble det forklart på den nylig avsluttede utstillingen på DogA i regi av Plan- og bygningsetaten. Igjen skal det altså bygges, i den farlige kombinasjonen «mye og fort».

Perioden mellom 1880 og 1920 var en tid med massiv tilflytning, og 1950-tallet befant seg midt i gjenreisningsårene. Som for symbolsk å understreke den neste bølgen av boligetterspørsel i Oslo, måtte de besøkende passere den improviserte palestinske flyktningleiren, med sin dickenske utstråling, rett utenfor DogAs lokaler.

Forslag til byutvikling

For å møte utfordringen har Oslo kommune bestilt innspill til byutvikling fra ulike arkitekter og planleggere, eller såkalte «parallelloppdrag». Det var disse som nylig var utstilt på DogA.

Tre forslag har kommet inn: «Korridorbyen»  av arkitektkontorene MVRDV, a-lav og COWI går ut på å konsentrere veksten ved byens transportakser mot vest, syd, og nordøst. «Ringbanebyen» av Plan Urba og alt.arkitektur as fokuserer på knutepunker for kollektivtransport i stor-Oslo regionen.  «Herlighetsbyen» til Dark, Adept, Rambøll og AHO retter seg mot lokalområder med «herlighetsverdier», slik som natur og kulturtilbud.

Alt vel og bra. Forslagene følger kommuneplanens vektlegging av befolkningers transportbehov og områders reelle byggekapasitet. De rareste påfunnene, slik som en krans av tårn rundt Vigelandsparken er, som Lotte Sandberg antyder, trolig ikke alvorlig ment.

Mangler arkitektonisk profil

Det som mangler i høringsutkastet til Kommuneplan 2013, er arkitektonisk profil. Forhåpentligvis vil en slik komme før endelig plan er vedtatt.

Etter «parallellforslagene» å dømme blir de 100 000 nye boligene frem mot 2030, forutsigbart nok glassbokser for de påkostede bygningene, trekasser i dyrere boligstrøk, og betongblokker for resten.

I beste fall trendy og lekkert på kort sikt, men med dårlige utsikter for å «eldes med stil».

I kommuneplanens utkast vektlegges arkitektur i det hele tatt lite. Kun en sped setning om at Oslo må gis «en arkitektonisk attraktiv karakter» er sneket inn blant alle andre praktiske og materielle vurderinger.

Nytt og trendy

Hvor finnes denne «attraktive karakteren» i vår tid? Nesten samtlige større påkostede eller omfangsrike byggeprosjekter i dag oppføres etter internasjonale estetiske prinsipper, de etterstreber å se nye og trendy ut.

Det er stort sett størrelsen som avgjør om en ny bygning eller et nytt område befinner seg i Frankfurt eller Oslo, London eller Risør. Resultatet er arkitektonisk utflatning og sørgelig karakterløse nye bydeler i hele Europa.

Sant nok har etterkrigstiden avfødt en mengde arkitektoniske stiler og bygningssjangre, men nesten alle har det til felles at de er mindre populære hos lekfolk enn eksperter. Jo mer teknisk og logistisk avansert byggepraksisen er blitt, jo mindre har den medført sosialt attraktive resultater.

Prins Charles har formulert den syrligste kritikken av moderne byggeskikk jeg kjenner til: «Såpass må vi innrømme Luftwaffe: Da de bombet i stykker våre bygninger, erstattet de dem ikke med noe mer frastøtende enn steinrøyser.»

Velger tradisjonell arkitektur

Utsagnet er ikke bare utrykk for et reaksjonært vemod fra europeiske monarker. I en nylig gjennomført spørreundersøkelse fra England ble over tusen tilfeldige respondenter vist fire utkast til en bygning satt opp i nabolaget.

Nesten åtti prosent valgte tradisjonell arkitektur.

En forbløffet arkitektstand raljerte og protesterte: «arkitekter må ikke blindt følge det som er populært!» og «det vil være dumt å reise bygninger som ikke samsvarer med vår tid!»

Ekspertenes protester til tross: Resultatet fra undersøkelsen er slett ikke unikt. Lignende undersøkelser viser at dette er vanlige folks oppfattelse – også i Norge.

En unik mulighet

Andre psykologiske studier har dokumentert et stort gap mellom vanlige folks og arkitekters verdsettelse av kjente bygninger.

Her til lands har Aftenpostens Ulf Andenæs i mange år nesten alene båret ansvaret om å informere om slik forskning i dagspressen; på Minervanett har Mali Kristine Lunde nylig antydet gapet mellom fagfolks og lekfolks arkitektoniske vurdering.

I byer med stort befolkningspress slik som Oslo, vil ikke eventuell misnøye merkes finansielt: Om 300 000 flere mennesker trenger bolig de nærmeste årene, kan nesten hva som helst settes opp – og bli bebodd. Dermed er det en overhengende fare for at billige og kortsiktige løsninger blir valgt.

Samtidig gir mengden boliger som må komme Oslo mulighet til å etablere seg som en unik hovedstad, slik Oslo kommunes høringsutkast etterspør.

Setter pris på egenart

For ordens skyld: Ingen av «parallellforslagene» utelukker fremragende og «attraktiv» arkitektur: det kan bygges flott i «ring», i «korridor». Og om dette faktisk gjøres i «herlighet», burde lite kunne gå galt.

Men for at resultatet skal bli attraktivt, må det tenkes tradisjonelt: Både i valg av løsninger som faktisk har vist seg levedyktige, og gjennom å søke fornyelse innenfor tradisjonell nordisk bebyggelse.

Byene med attraktiv karakter er byer med regional egenart. Vi setter pris på München, Paris og Stockholm fordi de uttrykker noe som er typisk for dem, og bare dem.

Få verdsetter en bydel fordi den ligner på alt annet, bare litt større eller høyere. Dessverre er det nettopp betydningen av urban egenart som har blitt aktivt forglemt de seneste sytti år; modernismen ble ikke kalt International Style for ingenting.

Forråtnelse og tørt brød

Det er grunn til fortsatt bekymring når vår egen Byplansjef, Ellen de Vibe, nevner følgende inspirasjonsliste for fremtidens Oslo: «Alt fra Barcelona, Rotterdam, Amsterdam, Hamburg, Helsinki, Stockholm, Genova, London til Paris, New York, San Francisco og Berlin» [innpust].

Ikke rart arkitekten Niels A. Thorp i høst ba om umiddelbar byggestans i Oslo inntil vi har fått bedre styringsprinsipper enn dem vi følger i dag.. At Thorp selv har stått for noe av den mest velfungerende nyere bebyggelsen i Oslo – på Aker Brygge – er verdt å nevne.

Byer bør lokalforankres. Det krever at tradisjonelle og regionale bygningsmønstre følges. Blant arkitektfagets Braminere lukter slike hensyn av forråtnelse eller smaker i beste fall av tørt brød. For politikerne lokker ingen ting mer med å få en hypermoderne Rem Koolhaas eller Daniel Liebeskind til å bygge i byen.

Men verken Koolhaas eller Liebeskind skal noensinne bo her; det betyr lite for dem hvordan deres bygninger fungerer på lang sikt når de er i gang med sine neste prosjekter i Shanghai.

Svarene på Oslos fremtid finnes i byen fra før: Lær av Ullevål Hageby og St. Hanshaugen.

At et slikt forslag virker svermerisk, viser kun hvor langt arkitekturfaget har kommet i å bekrefte sin egen myte om at tradisjonell bebyggelse er avleggs. Det finnes intet metafysisk belegg for myten. Den holdes utelukkende i hevd ved faktiske og kontinuerlig fattede valg. Alle byer bygges i presens.

Kongelig lærdom

Her og der bygges det også faktisk lokalforankret: Aleksander Wolodarski er i ferd med å realisere delvis tradisjonelle løsninger i Sankt Erikssområdet i Stockholm, og i Brandevoort i Holland følger ny bebyggelse et historisk-bevisst kvalitetsprogram nedsatt av arkitektene Chrisoph Kohl og Rob Krier.

Sistnevntes bror, Léon Krier, nedfelte grunnplanen for Poundbury i Dorset (England), stort sett etter historisk sørvest-engelsk landsbymodell.

Poundbury møtte, som de fleste tradisjonelle byggeprosjekter, motstand fra fagfolk og politikere. Men ikke fra den øvrige befolkningen, som har strømmet til boligene. Byen ville imidlertid aldri blitt realisert om ikke selveste Prins Charles hadde gitt prosjektet sin fyrstelige håndspåleggelse.

Når han gjester Norge i slutten av mars, bør ansvarlige politikere spørre ham om hvordan vi best sikrer Oslos arkitektoniske fremtid, og ta kongelig lærdom.