Byrommet må beskyttes

I møtet med mennesker som faller utenfor storsamfunnet har Norge en liberal tradisjon vi skal være stolte av. Vi har forutsatt at alle egentlig ønsker å være en del av det norske samfunnet og bidra. De som ikke er det, har falt utenfor og må hjelpes inn igjen til det norske fellesskapet hvor de hører hjemme.

Europa står nå midt i den største folkevandringstiden siden middelalderen. FN estimerer at 200 millioner mennesker i verden lever utenfor sine hjemland. Av disse er en tredjedel internasjonale migranter som har flyttet til Europa. I tillegg kommer en betydelig intern europeisk migrasjon. Hoveddelen av de norske migrasjonsutfordringene treffer én by – Oslo.

Den norske modellen utfordres

I møtet med disse gruppene utfordres den norske modellen. Allerede i 2008 hadde Oslo ifølge Aftenposten fire ganger høyere kriminalitet enn New York, noe som også plasserer oss på krimtoppen i Skandinavia. Siden 2008 har utviklingen gått i feil retning. I sommer kom nyheten om at internasjonale turistguider har begynt å advare mot Norge. I en turistguide presenteres Oslo slik "Kriminaliteten har de siste årene steget drastisk, og Oslo er i dag kriminalitetshovedstaden i Skandinavia. Særlig for kvinner er ikke byen lenger trygg etter mørkets frambrudd. Årlig registreres det cirka 200 voldtekter."

Når naboer til romleiren på Årvoll i Oslo latterliggjøres for å si at de har kansellert sine ferier i frykt for at huset vil stå ribbet tilbake ved hjemkomst, er det naboene som har statistikken på sin side.

Dette reiser spørsmål om hvordan vi kan møte utfordringene folkevandringstiden stiller oss, og samtidig beholde vår liberalitet.

Tre svar er åpenbare:

1. Respekter den enkeltes rett til å bli holdt ansvarlig for sine handlinger.

2. Beskytt byrommet.

3. Gjenetabler hverdagstryggheten.

Ansvarlig for sine handlinger

Et av de viktigste liberale prinsipper er respekten for hvert enkelt menneskes rett til å bli behandlet som et individ og ikke som medlem i en etnisk eller sosial gruppe. Å ta mennesker alvorlig som individer innebærer å holde dem til samme standard for adferd som andre, uavhengig av hvilken bakgrunn de har. Når politiet tar ned en campingleir i Vaterlandsparken, er det ikke fordi det er en leir av romfolk, men fordi politivedtektene slår fast at ingen har lov til å campe på offentlig sted i Oslo. Det individuelt uakseptable blir ikke greit fordi det er mange som gjør det. Når vi tar individet alvorlig er kultur eller etnisk bakgrunn ingen unnskyldning.

Beskytt det trygge byrommet

Byrommet er Oslofolks fellesrom. Byrommet, bestående dels av privat og dels av offentlig eiendom, er vårt felleseie. I dette skal det både være – og oppleves som – trygt å ferdes. Når byrommet forsøples, parker og fellesarealer okkuperes og gater kjennes ubehagelige å gå i på grunn av pågående tigging, kjennes ikke byen lengre trygg.

Et byrom som ikke oppleves som trygt, opphører å være det. Mennesker som kan unngå det, slutter å ferdes i enkelte deler av byen. De vanlige borgere som ved sin blotte tilstedeværelse fungerer normerende og kriminalitetsdempende, ekskluderes fra byrommet.

Oslo trenger en justisminister som tar storbyproblemene alvorlig og som vil bevilge nok penger til Oslopolitiet for hardt og effektivt å kunne slå ned på den småkriminaliteten som skaper utrygghet i Oslo.

Det er i dette lyset diskusjonen om pågående tigging, og den forsøpling av parkområder som stammer fra at de blir benyttet som campingplass, må forstås. Ikke at det er lettere å irritere seg over tiggere som stikker frem en skitten neve enn å ta inn over seg verdens urettferdighet.

Gjenetabler hverdagstryggheten

Det er i år 30 år siden de amerikanske forskerne James Wilson og George Kelling dokumenterte hvordan det å stoppe den lille kriminaliteten er det viktigste tiltaket for å stoppe den store. Da New York på 25 år gikk fra å være USAs krimhovedstad til nå å ha en fjerdedel av Oslos vinningskriminalitet pr. innbygger startet de med trikkesniking, tagging og tigging. Fra innføringen av nulltoleransepolitikken i 1985 falt både småkriminaliteten – og viktigst – den alvorlige kriminaliteten, både raskt og kraftig. Kriminaliteten falt i hvert eneste av de påfølgende ti år.

Oslo trenger en justisminister som tar storbyproblemene alvorlig og som vil bevilge nok penger til Oslopolitiet for hardt og effektivt å kunne slå ned på den småkriminaliteten som skaper utrygghet i Oslo. Norge trenger en justisminister som er villig til å ta kraftige grep i bruk overfor dem som etter å ha kommet inn til landet velger å bryte våre lover.

Som hovedregel bør en tilreisende – uansett hvor lite lovbrudd det måtte være snakk om – ikke se frihet igjen fra pågripelse for vinningskriminalitet til vedkommende på ny setter sine ben på sitt hjemlands jord. For å klare det må Regjeringen skaffe både raskere domfellelse, raskere utvisning, hjemmelsgrunnlag for innesperring til uttransportering og tilstrekkelig kapasitet slik at utsendelse kan skje i løpet av timer eller dager. Blir du tatt for å stjele en lommebok på ettermiddagen bør du ideelt være på flyet hjem før lunsj dagen etter.