Debattantenes ansvar

• Nina Witoszek vulgariserer en viktig debatt
• Barnevernet forsvarer egne feil  

Har intellektuelle et særlig ansvar når de ytrer seg? Spørsmålet aktualiseres av Nina Witoszeks kronikk «Godhetens tyranni» 17. februar. Det var selsom lesning. Witoszek tar opp en barnevernsak som involverer en polsk familie. Men hun gjør ikke bare det. Hun kommer med karakteristikker som på usedvanlig hatefull måte karakteriserer mange mennesker.

Jeg kjenner ikke de faktiske hendelsene. Jeg kan kun diskutere rammen hun setter sin kritikk inn i. En samfunnsaktør som de siste årene er blitt hyllet som en av de mest sentrale, fremstiller barnevernet som stalinistisk, sammenlignbart med sovjetstatens forfølgelse av egne borgere. Witoszek ikke bare antyder, hun «slår fast» at sammenligningen holder vann. Professoren kaller det endog «granskning». Egentlig er dette for dumt til å bruke tid på. Men Witoszek blir trykket. Og må derfor svares.

Uetterrettelig

Les også

Godhetens tyranni

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie.

Når hun skriver om «barnevernets politbyrå», mener hun da virkelig at noe slikt finnes? Hun bruker ordet «barnekonfiskering». Har hun satt seg inn i norsk lov og kommet til at noe slikt i det hele tatt er mulig i rettsstaten? Eller er dette debattekniske grep? Hvordan skal man i så fall vurdere andre tekster av henne? Må man legge inn et tilsvarende slingringsmonn for etterrettelighet?

Witoszek skriver hun ikke er spesialist på barnevernets mysterier. Det godtar jeg. Kanskje vet hun rett og slett relativt lite om det? I norsk offentlighet holder vi oss med et regelverk, etiske retningslinjer og tilsynsordninger som i seg selv gjør sammenligningen med stalinistiske styringsstrukturer relativt lite treffende.

Avhengig av tillit

Vi har et barnevern i Norge som det er økende oppslutning om. Vi vet at det ikke alltid handler rett. Men de fleste av oss forstår hvorfor vi trenger det. For at det skal kunne bedre levekårene for de aller mest utsatte barna, er barnevernet avhengig av tillit. Det skal selvsagt kritiseres når det gjør feil. Men selve tiltroen til at vi skal ha en tjeneste med disse oppgavene, den bør vi slutte opp om.

Jeg har i flere år etterlyst at sentrale aktører tar ansvar for barnevernet. Ved å debattere det. Ingen har tatt opp hansken. Witoszek er hjertelig velkommen i debatten. Hun må gjerne kritisere det skarpt. Hun er velkommen til å filleriste det. Hvis hun også kan si noe om dets gode sider, vil det kunne være nyttig, ikke minst vil det styrke hennes kritiske posisjon. Men barnevern må behandles like redelig som andre samfunnsområder.

En hån

Den eder og galle som her vises frem, antyder at når det gjelder barnevern, kan man slippe unna med hva som helst. Dette er en hån mot de mange som arbeider i Barnevernet, og som legger ned mye innsats på å gjøre godt arbeid. Og – ikke minst er det respektløst overfor de barna og ungdommene som faktisk opplever å få hjelp. Hva skal de tenke etter dette? At de er å regne som GULAG-fanger?

Én side av saken vil jeg rose Witoszek for. Hun bruker sin posisjon til å støtte fortvilede mennesker. Det skal hun ha honnør for.

Men: Har kjente samfunnsaktører som kommer til orde mer ansvar for hva de sier enn andre? Er det ikke nettopp en slik «debatteknikk» vi er blitt enige om å unngå her i landet i de siste månedene?