Deler du ikke, så er du ikke

Les også:

• - «Generation Me» er blitt «Generation We»
• - Jeg har drømmer sydd under armene  
• Først meg selv, så meg selv  

I sin kronikk 2. august taler Heidi Nordby Lunde delekulturens sak ved å proklamere at «Generation Me» nå er blitt «Generation We». Akkurat som med alle andre merkelapper og halvhjertede forsøk på å konstruere nye buzzord, blir begreper som delekultur og «generation me» og «we», retorisk glasur i en mediekonstruert virkelighet.

Dette er et svar på det som etter hvert synes å ha blitt en slags ukritisk hyllest av sosiale medier som kimen til en utelukkende positiv delekultur.

Jeg er en deler. Også jeg har et ønske om å dele søte videoer av babypandaer med mine urealistisk mange venner på Facebook. Men hvor kommer dette ønske om å dele fra?

Lydige

De siste årene er vi nærmest blitt oppdratt i delekultur. Ikke av våre foreldre, men av noen som etter hvert har lært oss å kjenne bedre enn selv den mest fortrolige venn. Dagens bestevenn heter Facebook og vet alt om deg. Vi er blitt lydige. Vi gjør som Facebook, YouTube og Twitter sier, og deler og deler. Langt fra alt er like positivt, men delekulturen kjenner ingen grenser.

Kan det være vi som er blitt til verktøy for «Internett» og ikke omvendt? Gjør vi rett og slett jobben for enkel for de kommersielle aktørene som gjemmer seg bak delingsretorikken?

Del eller forsvinn

Det er sikkert fint at Mette-Marit har slengt seg på «collaborative consumption»-bølgen, men handler dette om fellesskap eller noe helt annet? Kanskje hun bare rydder plass til den nyeste kolleksjonen av Pucci-kjoler? Muligens er det slik at vi ikke lenger ønsker å eie en CD, som Lunde påpeker, men vi da mer en villige til å stå timevis i kø for å få kapret den nyeste versjonen av iPhone.

Nylig var jeg innom en sportsbutikk i Oslo for å kjøpe meg en jakke. Ingen enkel sak. I en tidsalder der selv allværsjakken fra forrige sesong (les to måneder tilbake i tid) får dinosaurstatus fortere enn jeg klarer å si pac, pro, gore t(r)ex, synes plutselig mammas tørkede blomster og nips ikke så ille likevel.

Nordby Lunde trekker frem bildelingstjenesten Zipcar som et eksempel på tendensen mot deling og bærekraftig forbruk. I en ny forskningsartikkel om nettopp Zipcar tegner forskerne Bardhi og Eckhardt imidlertid et rimelig nedslående bilde. Folk er rett og slett elendige til å dele. Når eierskap til tingene forsvinner, synker også ansvarsfølelsen. Ifølge artikkelen publisert i Journal of Consumption Research er det ikke samhandling som er det avgjørende, men tilgjengelighet; hvor lett det blir gjort for meg.

I stadig større grad handler ikke deling om ren og skjær nestekjærlighet, men om en «overlevelsesmekanisme». For å bli sett i sosiale medier er det blitt en nødvendighet å dele. Deler du ikke, så er du ikke. Datasystemene som regulerer brukernes synlighet i Facebook er ikke opptatt av hvor grei eller etterrettelig du er, men hvorvidt du fortsetter å dele bilder, status, kommentarer, og «likes».

Spørsmålet er ikke hvem som fortjener det, som Nordby Lunde antyder, men snarere hvem som tjener på at vi fortsetter å tro at den gode og bærekraftige delekulturen faktisk finnes.